The M Transform

Hva man bedriver dagene med...

2012-01-13T21:12:00.004+01:00

Daniel dro til Australia i dag tidlig. Han skal være forlover i bryllupet til bestekompisen sin, som gifter seg med ei dame derfra neste uke. Jeg merker allerede at det er litt over middels surt at han ikke kan ringes, for ikke bare er det dyrt, det skal også times ganske bra med en ti timers tidsforskjell, og dessuten tror jeg han fortsatt sitter på flyet nedover. Og det gjør det jo ikke akkurat bedre at han drar ned til 30 plussgrader, mens vi andre sitter igjen i slaps, vind, regn og snø her oppe.

Men nok om det.

Jeg har vært flink. Jeg har vært på alle forelesningene mine denne uka. (Til og med de to 8.15-forelesningene, og en hel dag, fra 8-16, på EiT). Jeg har ikke spist godteri eller drukket brus i uka, dvs. ukedagene fram til klokka 17 i dag. Jeg har lagd og spist skikkelig middag hver dag (evt. rester noen dager). Jeg har sovet om nettene og vært våken om dagen. Og jeg har generelt sett fått gjort det jeg skal.

Dette er ikke bare nyttårsforsetter. Egentlig er det ikke nyttårsforsetter i det hele tatt. Jeg vet at noe av dette sannsynligvis kommer til å ryke i løpet av semesteret. Men det er alltids penger spart på å kutte ut brusen og godteriet i uka nå, om jeg så skulle havnet på "pepsi max-kjøret" igjen senere, og det er alltids lurt å få med seg alle forelesningene i starten, selv om man skulle hoppe av etterhvert.

Samtidig så virker det som om viljestyrken min er på vei tilbake. Jeg har klart flere målsetninger jeg har satt meg de siste ukene enn jeg klarte på et halvt år i høst. Jeg tror det er først når man blir "frisk" at man innser hvor syk man har vært...

Jeg tør ikke helt å si det ennå, i tilfelle jeg blir verre igjen når det baller på seg i løpet av semesteret, men det er altså nesten så jeg tror at jeg har blitt frisk. Ikke for det, jeg må ta medisinene mine, og passe på legge meg til fornuftig tid, så det er ikke helt betingelsesløst. Og sånn jeg har forstått det har jeg fått en ny diagnose, Bipolar 2, som visstnok er kronisk. Men likevel. Hvis jeg kan fortsette å ha det sånn som jeg har det nå, så er det sannelig et lite mirakel. Det er leeenge siden sist jeg var så stabil. Det er bønnesvar, det!

Jeg hadde første dag med EiT på onsdag. Jeg er i landsbyen "Havromsteknologi" på marinteknisk på Tyholt, og etter en dag har det vist seg å virke som et mye bedre opplegg enn jeg hadde forventa. Men nå har jeg jo vært litt skeptisk også da. Uansett, jeg er veldig fornøyd både med gruppa og landsbytemaet, så nå er jeg spent på hva slags oppgave vi bestemmer oss for og hvordan det blir når vi begynner å jobbe med den. Jeg gleder meg.

Det var de "seriøse" tingene. Ellers har det gått mye i følgende:

Jeg og Lin har spilt portal 2. Det vil si at jeg har spilt, og Lin har sett på, og kommet med forslag når jeg har stått fast. Og når "vi" var ferdig med single player spillet, så begynte vi på co-operate mode, med disse her:

P-body & Atlas. De er awesome! Jeg tar ikke i når jeg sier at portal 2 er mye bedre enn Arkham City.(Og hvis du vet hva jeg synes om Batman, så skjønner du at det faller meg noe tungt for hjertet å innrømme det, men rett skal være rett). Portal 2 er mye bedre en forgjengeren, det samme kan ikke sies om Batman: AC. (Arkham Asylum, derimot, var veldig bra).

Etter å ha spilt ferdig single player moden på Portal 2 prøvde jeg meg så vidt på Bioshock. Det var skikkelig, skikkelig, skikkelig, skikkelig kjempeskummelt/creepy. Spesielt disse her:

Little Sisters. Jeg grøsser ved tanken. Så jeg må nok bruke litt tid på å psyke meg opp til å fortsette. Helst i dagslys. Og gjerne med besøk som ikke har noe imot at jeg spiller litt xbox, mens han gjør andre ting, så jeg slipper å sitte aleine og innta "skummelheten". Neste gang jeg besøker Daniel, altså.

På det litterære fronten går det i Gandhi:

(Det skal litt viljestyrke til for å komme seg gjennom denne...han har mange gode tanker, men det er litt mye av det samme opp igjen, siden det er en skriftsamling).

og Sherlock Holmes:

Jeg kan forresten også anbefale bbc sin tv-serie "Sherlock". En moderne variant av Sherlock Holmes; mange av de samme historiene som Doyle skrev, men de foregår i nåtid. Serien er mye bedre enn de nyeste Sherlock Holmes-filmene (hvorav en går på kino nå), og ligger nærmere opp til bøkene. For let's face it; Sherlock Holmes er krim, en deduksjonens mester, og ikke en tullete actionhelt som liker å kle seg ut...(Yes, Downey, Jr., that one was for you...).

Dett var dett fra denne fronten. Over til deg.

Jeg lever, og det gjør bloggen også...

2011-11-24T00:01:00.004+01:00

Ikke at dette er noe sånn veldig helhjerta gjenopplivingsforsøk, men det har skjedd mye i det siste, så jeg tenkte det var på tide å komme med en liten update :)

- Ellen har klipt meg og Ingrid farget håret mitt i dag. Det ble superawesomekult:

- Jeg har vært innlagt på psykiatrisk akutt i ca. to uker nå. Det høres skikkelig dramatisk ut. Det er det ikke. Jeg er der frivillig. Og jeg skrives ut på fredag. Det har altså ikke klikka helt for meg. Ikke noe jeg vil anbefale å gjøre for morro skyld, å legge seg inn på psykiatrisk altså, men det er ikke på langt nær så skummelt som det høres ut som heller. Jeg skriver sikkert et eget innlegg om det en gang, da det fort er en sånn ting folk blir litt nysgjerrige på. (Type: Er det noen sånne skikkelig gale folk der? Kan du gå ut derfra når du vil? Har du eget rom? Hva gjør man der, egentlig?, osv...) Bra bloggmateriale i grunnen. (Og jeg vet at jeg høres ut som det ikke er noen stor greie, og som om alt går fint og kan tulles litt bort nå. Det skal man være litt forsiktig med. For det er jo faktisk ganske alvorlig. Men når man først er i litt bedre humør, om det så svinger en del, så må man få være litt selvironisk;)).
- I går var jeg ute å gikk meg en liten formiddagstur. Og skulle du sett; ganske rett uten for "arkham asylum" finner jeg jammen inngangen til the batcave. Det var gøy.

- Dette, derimot, er toppen av irritasjon:
(Ja, den siste brikken mangler altså. Det var ikke sånn at jeg tok bilde før jeg la den på bare for gøy...).

Shupidu

2011-10-10T23:22:00.002+02:00

Nei, nå er det jammen på tide at M blogger litt igjen, tenker du kanskje. Ja, det kan du si. Eller tenke. Siden det var det vi snakket om. Folk tenker mye rart, så hvorfor ikke.

Det tenkte jeg også. Men dette var igrunnen alt jeg hadde å si om den saken.

So long =)

Fantastisk sommer

2011-08-07T23:28:00.006+02:00

Jeg har hatt en skikkelig, kjempebra sommer i år. Den er ikke over helt ennå, men det begynner å bli på tide å blogge igjen, så da kan jeg jo fortelle litt mer om hva jeg har gjort i det siste. Dvs. den siste måneden eller no.

Jeg var ferdig med sommerjobben den 15. juli, og forlot da hovedstaden og satte kursen ned mot Tønsberg til min kjære. Jeg må si at det føltes litt rart uka etter, når bomba gikk av, og tenke på at der bodde jeg for en uke siden. Ikke veldig nærme verken regjeringskvartalet eller utøya, men likevel. Jeg er i grunnen litt glad for at jeg ikke var i byen når det skjedde. Etter å ha blitt fora med grusomhetene i media i et par dager måtte jeg bare kutte ut alt som het nyheter igjen, for det er for fælt til at jeg klarer å ta det inn. Så nok om det.

I Tønsberg hos Daniel har jeg hjulpet til å male huset hans.

Her er jeg i mitt fantastiske maleantrekk:

Ispause er viktig:

Det var en vesentlig skrape- og vaskejobb som måtte gjøres før vi kunne begynne å male. Også må man jo ta litt pauser. Og noen ganger tillater ikke været at man jobber, enten fordi det er for varmt/fint eller fordi det regner. Så det tar litt tid før man får begynt med selve malejobben...men men...noen vaskebilder:

Omsider fikk vi nå begynt med å male. Og det var fantastisk deilig å se den første veggen ferdig malt. (Eller iallefall første strøk). Det var litt av en forandring!
Daniel feirer dette med et stort smil og ehm...en del maling i ansiktet :p (Eller...strengt tatt er det ikke så lett å få Daniel til å smile på bilder, for han er ikke så glad i å bli tatt bilder av, stakkar. Så da må man kile han litt...og det er kanskje, muligens det som skjer her...(unnskyld, kjære...(hvis du leser dette, Daniel)...men du er så kjekk når du smiler ;))).
Og jeg regner med at det ble litt på grensen til klissete for resten av dere...sååå...tilbake til prosjekt male hus. Man blir litt lei. Også ser man rundt seg at det er litt andre ting som også bør gjøres. Og altså...helt ærlig...når du aldri har fått prøvd en hekklipper, kantklipper, motorsag eller lignende før, og noen holder en hekklipper foran deg og sier at "du får lov til å gå løs på hekken i stedet for å male, hvis du vil"...så kan man jo ikke akkurat si nei. (Man kunne selvfølgelig droppet å hjelpe til og sittet inne og sett på tv i stedet...men det er jo litt hyggelig å hjelpe til også, spesielt når man merker at det settes pris på det :)). Hallo...hekklipper, liksom. Det er nesten motorsag!...nesten! Så: tada, hekk á la Merethe:

Så det var de saklige "jeg har hatt en fin sommer sammen med typen min og gjort fornuftige ting"-bildene. Og nå over til "kule ting som jeg har tatt bilder av fordi jeg er kul"-bildene:

En gang litt etter påske var jeg med Daniel på en veteranbil/loppemarked-greie på Ekeberg, som det har blitt en tradisjon for han og noen venner av han å dra på. Der så jeg denne fantastisk kule sykebilen:

Mens vi er inne på biler; Hilde (som går i klassen min) bor i Asker, så jeg har vært å besøkt henne hjemme et par ganger etter jobb. Faren hennes driver å pusser opp denne Forden fra 1920- eller 1930-tallet. (Husker ikke helt). Den andre gangen jeg var der fikk jeg til og med bli med på en liten kjøretur. Det var gøy.

Daniel har binærklokke. Han bruker den ikke hele tiden, men det er kanskje like greit, for jeg blir nok litt irriterende i nærheten av binærklokker. Det er jo så kult så da må man liksom sjekke hvor mye klokka er omtrent hele tiden. På binærklokka, selvfølgelig. Og det er uvesentlig at det ikke er jeg som har den på...

Jeg og Daniel skulle reise fra Therese og Roar på Eidsvoll til mamma og pappa på Kongsvinger, også klarte vi å miste bussen med ca. 5 minutter. Og gadd ikke helt å vente en time på neste buss. Så da tok vi en sleip en og fikk Therese til å kjøre oss et stykke, og pappa til å plukke oss opp der Therese slapp oss av. Mens vi satt på trappa uten for en café og ventet så vi denne oppi en blomsterkrukke. Og ble litt overrasket når den beveget på seg. For ja, tro det eller ei, det er en ekte and. I en blomsterkrukke...faktisk...

Jeg var med Daniel i en konfirmasjon, og på veien dit så vi denne kule høymannen som jeg bare måtte ta bilde av.

Før jeg forlot Oslo, når jeg var ferdig med jobbinga, måtte jeg innom Astrup Fernley og se Andy Warhol-utstillingen de hadde der. Jeg skal innrømme at jeg ble litt skuffet da det var litt lite Warhol og litt mye annet der. Pluss at den ene etasjen var stengt. Men men. Det som var av Warhol var kult, og noe av det andre også. For eksempel denne. Munch by Warhol. Det er kult det. Så kult at jeg kjøpte en bok om det. (Sjokk...bøker? hvem, jeg?).

Jeg var litt overtrøtt en kveld hos Daniel, så jeg bygde en iglo av marshmellows...og det er vel egentlig det jeg har å si om den saken...*kremt*...

En dag da vi var ute å kjørte havnet vi bak denne hvite bilen. Det er en mustang. Med en L på. En L på en mustang. Hvem i alle dager er det som øvelseskjører i en mustang!?!?!?!?!?! (Og ja...jeg er bare misunnelig...jeg vil også ha en mustang...).
Vi tok en pause i husmalinga og dro til Søgne for å feire 29,11-årsdagen til den ene søstra mi. Daniel fortalte meg en dag at hvis man skulle gi penger til noen i bursdagsgave så var det gøy å pakke det inn i gele. Så da måtte jeg jo prøve det...og det er ikke kult nok med gele i en farge. Heller ikke med gele i horisontale lag. Man må mikse og trikse litt...og da blir det ganske så tøft.

Jeg hadde egentlig tenkt meg på UL i år, men fant ut at jeg hadde brukt litt for lite tid sammen med Therese i sommer, så da valgte jeg å dra og besøke henne i stedet. Det var kos. De har fått en ny og fancy dusj, det man kan velge hvor vannet skal komme fra og sånn. Roar har kjøpt seg ny bil. Den har bra motor og telefon i bilen. Therese klarte på et eller annet mystisk vis å få meg med på å trene. Jeg var støl i mange dager, og klarte bare så vidt å gå opp og ned trappa. Mauna har blitt stor og er like søt som alltid =) Sånn kort oppsummert.

Så sånn er det. Jeg har det ganske så bra, rett og slett.

A wise (wo)man told me...

2011-07-02T20:59:00.002+02:00

"Imperfection is beauty, madness is genius and it's better to be absolutely ridiculous than absolutely boring."- Marilyn Monroe -

"It is not a lack of love, but a lack of friendship that makes unhappy marriages." -Friedrich Nietzsche

"Whenever I feel the need to exercise, I lie down until it goes away." -Robert Maynard Hutchins-

"I have not failed. I've just found 10,000 ways that won't work." -Thomas A. Edison-

"You don't have a soul. You are a soul. You have a body." -C.S. Lewis-

"For every minute you are angry you lose sixty seconds of happiness." -Ralph Waldo Emerson-

"Be nice to nerds. Chances are you'll end up working for one." -Bill Gates-

"If you can't explain it to a six year old, you don't understand it yourself." -Albert Einstein-

"We read to know that we are not alone." - C.S Lewis

"Love is that condition in which the happiness of another person is essential to your own." Robert A. Heinlein

"All you need is love. But a little chocolate now and then doesn't hurt." - Charles M. Schulz

"Fairy tales are more than true; not because they tell us that dragons exist, but because they tell us that dragons can be beaten." -G.K. Chesterton

"If you want your children to be intelligent, read them fairy tales. If you want them to be more intelligent, read them more fairy tales." -Albert Einstein-

"People are just as happy as they make up their minds to be." -Abraham Lincoln

"Time you enjoy wasting, was not wasted." -John Lennon-

"I have always imagined that Paradise will be some kind of library." -Jorge Luis Borges

Batman og pc-mekking

2011-07-02T15:32:00.002+02:00

Jeg var på outland på onsdag. For jeg tenkte at jeg kanskje bare skulle såvidt se litt om de kanskje hadde en batman tegneserie der. Jeg ble "litt" positivt overrasket, kan du si, når jeg så at de hadde flere hyller fulle. Av bare batman. Og en sånn lapp stående oppå hylla med en anbefaling av hvilken rekkefølge man kunne lese dem i. Amazing! Jeg klarte å ikke kjøpe mer enn to. For denne gang. (I'll be back...).

På torsdag bestemte jeg meg for å fikse pcen min litt. Jeg tenkte: Linux er fint og flott og sånn, men jeg bruker det jo aldri. Så det er strengt tatt ikke noen vits å ha to operativsystemer. Så jeg googlet litt rundt for å finne ut hvordan man sletter en partisjon av harddisken også gjorde jeg det.

Dessverre er det sånn at når du sletter alle linux-partisjonene så sletter du også Grub, som er det første, svarte "bildet" som kommer opp når du skrur på pc-en, og lar deg velge hvilket operativsystem du vil starte i. Og når du først har fått maskinen til å starte i Grub, så slutter den ikke nødvendigvis med det bare du sletter det programmet. Det må du fikse manuelt. Hvis du glemmer det, så insisterer maskinen fortsatt på å starte Grub. Og finner den ikke programmet, så blir den helt hysterisk, og legger seg ned for å dø. Eller noe sånt. (Eller...det var muligens jeg som ble hysterisk...ikke maskinen. Den bare døde litt).

Problemet lar seg ganske lett fikse hvis man har en windows-installasjons cd. Men verden er ikke så enkel. Så det har man da selvfølgelig ikke. Men etterhvert finner man heldigvis ut at problemet kan fikses fra en ubuntu-installasjons-cd også, og ubuntu finnes gratis på nett, så det er jo veldig fint.

Jeg liker Windows best av vanesak. Det er liksom så greit. Det er det man er vant til, og det ordner seg mye lettere med de programmene man har lyst til å bruke. Openoffice er sikkert en fin erstatning for office 2007, men det er ikke helt det samme altså.

Men det sier kanskje litt om Windows-operativsystemet når den enkleste måten å fikse et problem på er gjennom et annet operativsystem...

Squirrel

2011-06-28T13:04:00.003+02:00

Det har blitt litt lite blogging i det siste. Jeg beklager det, altså. Det er sånt som skjer. Jeg burde skjerpe meg. Jeg skal kanskje prøve.

Så hva har skjedd siden sist?

- Jeg skal jobbe litt lenger enn først planlagt, så nå blir det ikke ferie før i midten av Juli. Det er liksom litt greit hvis jeg blir ferdig med det jeg holder på med på jobb før jeg slutter. Som jeg ikke kan gå i detaljer på, fordi det er konfidensielt. (Sorry. Jeg måtte bare. Det er så gøy å si "Det er konfidensielt". Det er litt kjedeligere at jeg ikke kan fortelle om hva jeg gjør).

- Siden jeg skal jobbe lenger fikk jeg en uke fri for to uker siden i stedet. Etter å ha sløva litt foran x-boxen i et par dager, dro jeg til Tønsberg for å besøke Daniel. Men ikke før jeg hadde fått vært innom bokteltet uten for Nordli, og plukket med meg ca. 20 bøker... Er det billig, så er det billig. (Jeg dro ikke alle bøkene med meg til nedover da...).

- I Tønsberg var vi en tur på slottsfjellet en dag. Der har de et tårn. Jeg liker tårn.

- Det ble Tønsbergtur i helga som var også (rart det der...), og jeg kan ikke si annet enn at vi var kjempekulturelle på lørdag. Først var vi på konsert med domkirkekoret i Tønsberg Domkirke. De sang folketoner, delvis akkompagnert av fele/hardingfele. Felemannen var tøff. Han danset rundt i kirka. Senere på kvelden dro vi for å se "Vintereventyret" av Shakespeare på teater. Bortsett fra at det var strengt tatt ikke på et teater. Det var ute i skogen. Jeg kan ikke si annet enn at det var utrolig tøft, skuespillerne var veldig flinke og teaterstykket var veldig, veldig morsomt.

- På søndag var jeg med Daniel i menigheten hans i frikirka. Da merket jeg at jeg savner veldig å spille i Betania. Så jeg gleder meg til jeg får begynt med det til høsten igjen.

- Jeg har rundet mass effect 1 og 2. Og gleder meg helt villt til nr. 3 kommer. Men det er ikke før i mars. På den annen side er det kanskje like greit. Hvis man sitter for lenge oppe og spiller så er man litt trøtt på jobb dagen etter...

- Crocket er gøy. Spesielt lagcrocket. Jeg begynner å bli god. Greit nok at jeg har tapt alle gangene jeg har spilt til nå, men det er nok mest fordi plenen til Daniel er litt lite samarbeidsvillig. Jeg kommer til å vinne neste gang ;)

- Jeg driver og leser en bok som heter "How to teach quantum physics to your dog". Den er morsom. Og spennende. Og interessant. Faktisk så interessant at jeg får lyst til å ta et kvante-fag til høsten. Men det kræsjer med timeplanen :( Men men. Jeg er iallefall klar for å begynne på gløs igjen. Yay!

Skikkelig kundeservice...

2011-06-10T15:43:00.002+02:00

Jeg bestilte noen t-skjorter på splitreason.com, og fikk for noen dager siden denne mailen som en bekreftelse på at ordren er blitt sendt:

We thought we should let you know that your order has been shipped! Here's our tale of how it all went down:
Your ordered item(s) have been gently taken from our shelves with a set of sterilized, contamination-free gloves and placed onto a satin pillow. A team of 100 employees inspected your order and folded, polished and spit-shined it to perfection, making sure everything was in the best possible condition before mailing.
Our packing specialist from Japan lit a commemorative candle and a hush fell over the crowd as he put your item(s) into the finest corrugated cardboard box that money can buy. We all proceeded to have a wonderful celebration afterwards and the whole party marched down the street to the post office where the entire city of Vancouver waved "Bon Voyage!" to your package.
We hope you had a wonderful time shopping with us, we sure did! Your picture now hangs on our wall as "Customer of the Year" amidst the endless rows of other "Customers of the Year". We're all very exhausted now, but can't wait for you to come back again so we can once again hold our sacred shipping ceremony.

Tihi...shopping er gøy :p

Updeit

2011-05-30T15:14:00.003+02:00

Det er på tide med en ny oppdatering. Selv om jeg egentlig ikke har så mye å si. Ikke fordi det ikke skjer noe, det skjer masse, hele tiden. Til tider litt for masse. Jeg føler nesten litt for å bare ta en pause fra alt sammen, men det er liksom litt uaktuelt. Uansett:

Jeg har jobbet i nesten en måned. Jobben må nesten falle inn under kategorien helt grei. På min skala er det en ganske positiv beskrivelse. Det er en interessant jobb og jeg lærer masse. Men til tider har jeg en tendens til å bli sittende å stirre i veggen, eller på pc-skjermen uten noe særlig å gjøre, og da er det litt kjedelig. For å ikke snakke om alle de håpløse kursene jeg må ta som ny medarbeider. Heldigvis slipper jeg unna med ikke så alt for mange, siden jeg bare skal jobbe her to måneder, men likevel. Selskapet har veldig fokus på trafikksikkerhet, da det er i trafikken flest mennesker som jobber her mister livet. Så alle som skal kjøre i jobbsammenheng (inkludert til og fra jobben), må ta et kjørekurs hvert tredje år eller noe. Det er jo egentlig litt lurt. Nå har jo ikke jeg lappen, da, så det slipper jeg. Men jeg slapp ikke unna "passasjer i bil"-onlinekurset. Heller ikke det fem timer lange klasseromskurset om hvordan man løfter ting riktig og stiller inn den ergonomiske stolen sin så man ikke skal få vondt i ryggen. Jeg har også lært at det er viktig å holde seg i rekkverket når man går i trapper, så man ikke faller og slår seg...

Det ekstreme hms-fokuset på jobben har sine positive sider også da. Vi har gratis frukt og salat i kantina, og det er et ganske bra treningsstudio her. Som jeg riktignok ikke har fått brukt enda, fordi jeg ikke har tatt "hvordan unngå å skade seg på treningsmaskinene"-kurset. Eller det er vel kanskje et par andre grunner til at jeg ikke har vært der også, av typen: Jeg er lat.

Hva selve jobben min går ut på kan jeg ikke snakke så mye om, da det er konfidensielt. Men jeg gjør litt testing på et prosjekt. Noe er gøy (som å leke i laben, lage CAD-modeller og printe ut ting i 3D), og noe er ikke fullt så gøy (som å skrive rapporter, og gjenta de samme testene ca tusen ganger (føles det iallefall som)).

Den andre store tingen i livet mitt for tida, er Daniel, som jeg prøver å henge med så ofte jeg har sjansen. For det blir jo tross alt litt vanskeligere til høsten. Pluss at han er gøy å henge med da, selvfølgelig. Jeg skal unngå å bli søt og klissete. Men vi har det bra sammen. Dessuten har han trivelige venner og familie, og han fikk overtalt meg til å lese min første ordentlige tegneserie i går. Det måtte selvfølgelig være Batman.

Daniel er av typen som skjønner at man må jobbe litt for å få et forhold til å bli bra, (selv om det har gått ganske på skinner hittil, så er det langt fra noen garanti), og da kan jo ikke jeg være noe dårligere. Så jeg har lånt med meg litt lesestoff fra bokhylla hans, for å gjøre litt research og sette meg litt inn i ting siden jeg ikke akkurat har all verdens erfaring på området. Jeg er godt i gang med "A girl's guide to dating a geek". (Og synes det er litt teit at det ikke finnes en tilsvarende bok for menn...for på visse nerdeområder er det definitivt jeg som skårer høyest). Jeg lånte en til også, som jeg ikke husker helt hva heter, men den hadde noe med Dungeons & Dragons å gjøre.

Til helga skal jeg være fadder i barnedåpen til nevøen min, Mathias. Det er stas.

Og ellers er det ikke så mye som skjer. Jeg spiller Mass effect. Leser bøker. Henger litt med Oda. Og besøker litt familie i ny og ne.

Så sånn er det her i Oslo =)

Min nye favorittsuperhelt

2011-05-19T10:37:00.005+02:00

Jeg har fått en ny favorittsuperhelt. Han heter Daniel. Og slår batman langt ned i batbootsa. Jeg vet ikke akkurat hvilken superkraft han har, men jeg er ganske overbevist om at den funker ;) For alle dere nysgjerrigperer der ute kan det jo også nevnes at han er 27 år, bor i Tønsberg, er utdannet førskolelærer og jobber i barnehage, er kristen, er, utrolig, men sant, mer nerd enn meg (Ja det går faktisk an...og ja det har blitt tatt en test som bekrefter dette :p) og har fått meg hekta på mass effect. Og han er kjæresten min. Hurra :D

Jeg hadde egentlig planer om å ta et bilde. Så dere får sett hans vakre åsyn. Men det glemte jeg. Så da fant jeg et på fjesern i stedet. Som passer litt til tittelen på blogginnlegget. Og det gjør vel i grunnen ikke så mye, for noen ser ganske så veldig, veldig bra ut i Mario-kostyme. Meet Daniel:

Til minne om gode, gamle dager

2011-04-30T22:43:00.002+02:00

og en viss dopapir-diskusjon:

Livet er herlig

2011-04-30T13:22:00.002+02:00

Jeg sitter i leiligheten min i Oslo. Eller rettere sagt, WesternGeco sin leilighet, men som jeg bor i. Jeg og franskmannen. Vi bor her. Dette er en ganske god oppgradering fra hybelen i Trondheim. To soverom, to bad, stor stue, kjøkken og gang. Og veranda. I dag har jeg sittet ute på verandaen og lest bok i finværet. Det er digg. Og nevnte jeg at jeg har eget bad? Ikke nok med det, det er så stort at det er plass til både vaskemaskin, tørketrommel og badekar der inne. Badekar!!! Etterpå skal jeg til byen å kjøpe badeskum og badeand, så kan jeg bade til huden blir kjempeskrukkete i kveld. Jeg liker badekar.

Soverommet mitt er ikke så stort. Franskmannen har fått det store rommet. Noe som jo igrunnen er greit siden han skal bo her lenger, og jeg har fått det største badet (med badekar!!!). Rommet mitt har ikke plass til klesskap engang. Men det har et sånn stativ, som de har utenfor prøverom i klesbutikker, til å henge klær på. Og en kommode. Så det går fint. Pluss at det blir nesten som å sove i walk-in-closet-et sitt. Og det er det ingenting i veien med.

På mandag begynner jeg på jobb. Det blir spennende. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre der.

Jeg har kost meg på eidsvoll i påsken. Det er koselig med hunder selv om de spiser undertøyet og godteriet ditt. Men men. Den som spiste undertøyet måtte iallefall ikke til dyrlegen for å pumpes...

Også er det bra med nye folk. Kanskje ikke så mange nye folk foreløpig. Men det veies opp av braheten (er det et ord) på personen(e). Alltids noen som trekker opp gjennomsnittet mer enn andre ;)

Glede

2011-04-03T15:47:00.002+02:00

Det er i grunnen deilig å våkne av at sola står inn gjennom vinduet og nesten blender deg når du åpner øynene om morgenen. Også er det fint å kunne dra igjen gardinene og sove litt til, og håpe den fortsatt er der når du har tenkt å stå opp. Og man kan faktisk sove litt til også, fordi det er søndag, så bygningsarbeiderne som vanligvis begynner klokka sju om morgenen, rett utenfor det andre vinduet ditt, har fri i dag.

Jeg liker å kunne glede meg over de små tingene i livet av og til. Det er ikke alltid jeg greier det, men da er det til gjengjeld ekstra fint når jeg gjør det =)

Life

2011-03-28T23:03:00.003+02:00

Det er på tide med en ny oppdatering om hva som skjer i livet mitt for tida. På godt og vondt.

Jeg har vært på en skikkelig ille nedtur de siste 2-3 ukene. Jeg husker ikke helt hvorfor lenger, og hvis jeg gjorde det tror jeg kanskje ikke dette er stedet å fortelle om det. Jeg kan bare si at det ikke er å anbefale. Jeg innså at jeg ble nødt til å begynne på medisiner igjen, selv om jeg helst vil klare meg uten. På fredag var jeg en tur på butikken, og innså at det var første gang jeg var ute av huset på over ei uke. Jeg var redd for å gå ut å treffe folk. Jeg var til tider redd for å gå ut på kjøkkenet i frykt for å møte på noen. Jeg ville bare være alene, samtidig som det var det verst tenkelige. Jeg gjentar...ikke å anbefale...

Nå begynner ting heldigvis å gå litt bedre. Nå må jeg bare få døgnrytmen på styr. Igjen. Jeg burde bli god på det etterhvert. Det er jeg ikke.

Siden jeg ikke akkurat har vært helt i form har jeg ikke gjort så mye. Jeg har sovet. Masse. Spilt tetris. Sett på tv. Jeg er nå på sesong 8 av charmed. Jeg synes det er litt flaut å innrømme at jeg ser på charmed. Men jeg trengte noe å se på, og den stod nede i stua. Også synes jeg det er litt gøy også. Og litt flaut at jeg synes det er gøy. Jeg har tegnet og malt litt når jeg har orket å komme meg ut av senga. Og midt oppe i alt dette har jeg også skaffet meg sommerjobb.

Fra 2. mai skal jeg jobbe for Westerngeco, som er et datterselskap av Schlumberger, i Asker. Jeg vet ikke akkurat hva jeg skal gjøre, og jeg hadde sikkert hatt taushetsplikt hvis jeg hadde visst det, så det kan jeg ikke skrive om her. Men det blir min første jobb innen noe som har relevans for studiet. (Hvis vi ser bort ifra stud.ass...men det er ikke akkurat fulltid). Det er kult. Jeg gleder meg, samtidig som det blir en veldig stor utfordring. Det skal bli godt å komme litt nærmere familien igjen. Se Therese litt oftere. Kunne dra hjem i helgene hvis jeg føler for det. Men det kan bli tøft å måtte begynne å bruke hjernen igjen. Stå opp tidlig. Jobbe åtte timer om dagen. Jeg er både spent og nervøs. Men det får gå. Det må det bare.

Ingen klesbilder denne måneden tror jeg. Jeg har ikke sydd noe særlig. Men jeg begynte på en ny kjole for et par dager siden. Jeg tror den kan bli fin.

Og jeg gleder meg til å få hentet Ingeniørspillet, som jeg har forhåndsbestilt. Det må testes ut før jeg drar (dvs. før 10. april). Noen som er med? =)

Portrett

2011-03-26T18:18:00.004+01:00

"Jimbo" (Jim Morrison)
Blyant på papir, 300mmx420mm

Isolasjon

2011-03-20T22:37:00.002+01:00

Isolasjon gjør vondt. Man har ikke godt av å ikke se andre mennesker. Man har ikke godt av å være for lenge alene. Men det kjipeste er kanskje det at man faktisk har klart å isolere seg. At man kan stenge seg inne på hybelen i flere dager uten at det får noe særlig med konsekvenser. At man ikke har noen jobb man går glipp av. Ingen studier man ødelegger. Ingen fritidsinteresser man burde engasjert seg i. At hvis du døde ville det sannsynligvis tatt flere dager før noen fant deg. I verste fall litt dårlig samvittighet for et par avtaler du ble nødt til å bryte, fordi du rett og slett ikke orket. Men det kan skje alle.

Men hvor lenge skal det være mulig å gjøre sånt? Hvor lang tid bør det ta før noen sjekker om du har det bra? Hvor lenge bør det være mulig å unngå folk før noen finner ut at kanskje man burde stikke innom? Hvor lenge bør man la folk være alene?

Jeg mener ikke at det er feil å la folk ha litt tid for seg selv. Noen ganger er det godt å være alene. Men andre ganger er det direkte usunt.

Og jeg skjønner at man mister litt rettigheter hvis man begynner å unngå folk. Man kan ikke kreve at det alltid skal være alle andre som skal ta kontakt. Eller at man skal slippe å gå noe sted, men bare vente på at folk kommer til deg. Det er ikke sånn vennskap fungerer. Andre folk har sine egne ting å streve med. For alt du vet kan de ha det like kjipt som deg. For alt du vet kan det være at de også bare sitter hjemme og venter på at noen skal bry seg. Men hvis alle sitter hjemme og venter, hva skjer med verden da? Og hvis du ligger hjemme og griner, og har lyst til å dø, og lar være å spise og drikke i håp om å sulte eller tørste ihjel, til du innser at det også er håpløst (pluss at du har lyst på sjokolade), og har så lite overskudd at du knapt nok orker å ta deg en dusj, hvordan skal du da orke å være der for andre?

Det er vel og bra når folk tenker på deg og ber for deg, men noen ganger er ikke det nok. Du blir ikke mindre alene av at andre tenker på deg.

Portrett

2011-03-18T14:56:00.002+01:00

"Therese"
Blyant på papir, 420mmx300mm

One cat, one fruit, one clock

2011-03-17T14:54:00.002+01:00

DeviantArt har for tiden pågående en "One cat, one fruit, one clock"-konkurranse. DeviantArt er et stort, internasjonalt kunstsamfunn for oss som ikke nødvendigvis er profesjonelle kunstnere, men likevel sitter med en liten kunstner i magen. Konkurransen er åpen for alle medlemmer (og det er gratis å være medlem).

Konkurransen går ut på at du tar utgangspunkt i en av tre katter, en av tre frukter og en av tre klokker som det er lagt ut bilder av på konkurransesiden, og lager noe ut ifra det. Her er det bare kreativiteten som setter grenser. De fleste photoshopper, jeg holder meg til mer tradisjonelle metoder som pensel og papir.

Jeg liker hvordan konkurranser som denne oppfordrer til kreativitet. Det er lettere å være kreativ når man har visse kriterier å holde seg til, synes jeg. Men ikke flere kriterier enn at man har STOR kunstnerisk frihet.

Jeg liker ikke fullt så godt at antall bidrag går mot uendelig (for det er et stooort nettsamfunn), for da er det ca. umulig å vinne noe. Men nå er dette faktisk en av de gangene det er gøy bare å delta.

Mitt første bidrag til konkurransen heter "Cat escaping(?) reality", og det finner du her.

Hvis du også sitter med en liten kunstner i magen, eller bare synes dette høres gøy ut, så oppfordrer jeg deg også til å lage deg en deviantartprofil (hvis du ikke har en allerede) og bli med. Konkurransen varer fram til 4. april. Konkurranseregler finner du her. Og her kan du se gjennom andre bidrag.

Trøstepakke

2011-03-15T00:15:00.002+01:00

På lørdag fikk jeg en pakkelapp i posten, fra Vibeke, den yngste av storesøstrene mine. Det syntes jeg var litt rart. Jeg lurte på hva det kunne være. Ho har riktignok sagt at jeg skal få arve den gamle kjøkkenmaskinen hennes fordi ho skal kjøpe seg ny, men ho sender da vel ikke en kjøkkenmaskin i posten heller? tenkte jeg. Og jeg kunne ikke huske å ha lånt henne noen bøker eller lignende som ho nå hadde funnet det for godt å levere tilbake heller. Jeg var nysgjerrig. Uheldigvis så jeg pakkelappen såpass sent på kvelden at posten var stengt. (Eller det var kanskje like greit, for jeg var såpass dårlig i helga at jeg hadde nok ikke kommet meg dit likevel).

Men i dag klarte jeg ikke å vente lenger og ble pent nødt til å dra meg ut av senga, ut av huset og bort på butikken (der posten er). Jeg så på pakken og konstaterte at det definitivt ikke var en kjøkkenmaskin. Det var den for liten til (selv om den fortsatt var ganske stor). Men en bok eller to jeg hadde glemt at jeg hadde lånt bort? Ikke umulig. Eller et annet sprøtt påfunn. Det er ikke bare jeg som får rare idéer i familien vår. (Og vi snakker tross alt om den storesøstra mi som gav den ene nevøen vår en bøtte med hamburgere i bursdagsgave, fordi det stod på ønskelista hans). Dessuten, Vibeke må jo kjede seg litt om dagen, med mammapermisjon og greier.

Nysgjerrig nå? Sprøtt er vel ikke akkurat ordet på det som gjemte seg i Smartpost-eska. Veldig koselig og kjempesnillt er nok mer dekkende :)

Leit at du ikke fikk Ukejobben. Håper du kan kose
deg med litt inspirerende litteratur, godt i magen,
hundevalper og ved å slippe å bake pitabrød!
Klem Vibeke & Mathias

Med ett ble dagen litt bedre =)

Kristen musikk

2011-03-11T01:22:00.004+01:00

I en South Park-episode jeg så en gang, skulle Cartman og gjengen starte band. Kristent band. For det var så enkelt å tjene penger på. Dessuten trengte ikke musikken å være så bra. For det driter kristne i, så lenge tekstene handler om Jesus. Så da kunne man bare stjele klissesanger fra andre band og bytte ut ord som "baby", "darling" og liknende med "Jesus". En forretningsidé som ikke kunne slå feil. Jeg husker ikke helt hvor bra det gikk, men det er ikke så nøye.

Nå er kanskje ikke South Park stedet å gå for å finne objektiv info om kristne, men Cartman har et poeng. Det finnes veldig mye ræva kristen musikk der ute. Og det er mange kristne som ikke synes det er så nøye med musikk så lenge teksten er fin.

Jeg synes at kristne musikere med den oppfatningen bør skrive dikt i stedet.

Men, det er ikke derfor jeg blogger om dette.

Poenget er at jeg har klart å finne fram til to kristne band jeg faktisk liker. Som jeg tror jeg ville likt hvis de ikke var kristne også. For de de har bra musikk. Og da er det fint når det er oppbyggelig i tillegg.

Så hvis du trenger noe nytt å høre på, sjekk ut "Jars of clay" og "Third day".

Jars of clay: Akustisk rock. Jeg hørte "Flood" og var hekta.
Third day: Sørstatsrock. Veldig amerikansk. Men kult.

Made by - M -

2011-03-08T22:13:00.004+01:00

Selv om jeg bruker det meste av fritida mi på veldig uproduktive aktiviteter, som soving og tv-titting, for tida, kan jeg se tilbake på nok en effektiv måned på sømfronten. (På tross av en liten nedtur og selvtillitknekk, da jeg søkte på en kostymearbeidslederstilling på UKA-revyen, som jeg ikke fikk. Burn UKA, burn... Jeg konkluderer med at verden heller vil at jeg skal sitte hjemme å stirre i veggen enn å skaffe meg nye venner. Så da gjør jeg det). Uansett; under følger bilder av det jeg har laget siden sist.

Veske, bursdagsgave til mamma

Veske, bursdagsgave til Oda

"Marihøne"-kjole, eget mønster
(og veldig populært stoff, visstnok :p)

Blå kjole

Blomstrete bluse

Asymmetrisk blått/grønt blonde(ish)skjørt...eller no,
eget mønster

Blomstrete skjørt, eget mønster
(flower power ftw!)

Rosarutete kjole, egentlig en del av en drakt,
men jeg har ikke laget resten. Matchende jakke kommer...

M har blitt...

2011-03-06T21:54:00.002+01:00

...bassist! For når man har spilt bass på en "gig", (forutsatt at man kan kalle møte på betania en "gig", og det kan man, sier vi), da er man bassist. Og jeg var i grunnen ganske god også.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å innse at jeg nesten er litt for kul noen ganger ;)

Jeg sprenger kulhetsskalaen gang på gang.

Dvalemodus

2011-03-04T12:53:00.002+01:00

Hvorfor har ikke mennesker dvalemodus? Sånn som noen dyr, som går i dvale om vinteren? Tenk så syyykt digg da, å kunne bestemme seg for å sove i noen dager eller måneder, også bare gjøre det.

Vi skulle vært evolusjonert fra bjørner istedenfor aper, er det vi skulle vært. Tenk så kult det hadde vært å være noe lignende en intelligent bjørn, liksom.

Når du...

2011-03-01T17:53:00.001+01:00

...baker pitabrød i stedet for å kjøpe, for å spare penger; da er du ganske blakk...

Oppdatert 2

2011-02-26T12:21:00.003+01:00

...men man får iallefall med seg nok om VM via facebook, så det slipper man heldigvis å se på...pewh...

Med andre ord har man fått med seg at:
- Det er VM
- Norge vinner en del
- Northug og Bjørgen er viktige navn

man klarer ganske greit å følge med i en VM-samtale på det grunnlaget. Hvis man har samtaler om sånt da...

Oppdatert?

2011-02-23T15:27:00.002+01:00

Det har vært et stort jordskjelv på New Zealand. I Christchurch. Dødstallet er nå 75 personer, og stigende. To av de jeg ble kjent med i Paris i sommer, og altså to av de jeg ble relativt godt kjent med, er derfra. Det går heldigvis fint med de begge. (Det er sånt man har facebook til å finne ut av).

Det er nesten surrealistisk at noe sånt kan ramme noen jeg kjenner godt.

Jeg innser at dette kanskje er en god nok grunn til å følge med på nyheter, selv om det stort sett er nød og elendighet man blir informert om, og jeg i grunnen bare synes det er deprimerende. Men noen ganger angår det jo faktisk meg også. Med en gang man putter et ansikt (eller to) på ting, så blir det plutselig virkelig.

Singel- og barnløsdagen

2011-02-13T23:51:00.004+01:00

I dag er det morsdag. I morra er det Valentines day. Og i desember en gang er det farsdag. Så jeg spør bare; hvor blir det av dagen for oss som verken har kjæreste/samboer/ektefelle eller unger? Hvorfor er det ikke en egen dag der folk setter pris på oss?

Det er de som unnskylder det med at Valentines day bare er til for at greeting cards-bransjen skal tjene penger. Og de som prøver å gjøre det koselig og sender kort til venner i stedet hvis man ikke har kjæreste, og rett og slett gjør det til en dag der du setter pris på folk rundt deg. Men let's face it; valentine's day er en dag for par. Og det er vel lite som er så deprimerende som å få et valentineskort fra en som setter pris på ditt vennskap, men setter grensen der, hvis du heller ville hatt vedkommende som kjæreste (eller uansett, egentlig), eller en "vennedate" på kino med par som sitter bak deg og kliner. Eller verst av alt, tilbringe kvelden med et annet par, som riktignok sier at de ikke bryr seg om Valentines day, men som likevel ikke klarer å være fra hverandre denne kvelden, så du blir nødt til å sitte å se på hvor søte de er. (Jeg har heldigvis ikke skaffet meg noen slike erfaringer ennå. På valentines day, that is).

Noen ganger suger det å være singel. Valentines day er en sånn dag. Uansett hvor mye du driter i det, så er det håpløst å ignorere den (med mindre du er så heldig at du faktisk glemmer den...det skjer jo sikkert), og den fortsetter å være der å gjøre livet ditt surt.

Jeg synes vi single og barnløse fortjener en dag vi også. En dag der folk setter pris på oss, og vi setter pris på hverandre, fordi det er det dagen er lagt opp for, ikke fordi det liksom skal være et "plaster på såret" for valentines-daten du ikke har. En dag der venn(inn)ene dine som har mannfolk/koner og unger kanskje for en gangs skyld klarer å priotere å være sammen med deg framfor familien sin, en dag der de velger å snakke om noe annet enn hvor søt kjæresten er, og hvor mye ungene griner. En dag der de for en gangs skyld kan misunne oss for singeltilværelsen, og friheten i den, i stedet for å få oss til å tenke på ensomheten i det å ikke ha noen.

Jeg innser at jeg drømmer...

Note to self

2011-02-03T05:06:00.003+01:00

Vertigo er en av de skumlere Hitchcock-filmene. Så å sitte oppe å se den alene fra tre til fem om natta er kanskje ikke det lureste man gjør. (Men man vet jo gjerne ikke sånt før man har sett den heller...).

Bad idea, M, bad idea.

Jaja...nå blir det snart lyst ute...

Made by -M-

2011-02-03T00:30:00.005+01:00

Det er på tide å vise fram noen kreasjoner igjen. Under følger bilder av klærne jeg har laget siden sist jeg tok bilder og blogget klær jeg har laget (dvs. siden midten av desember en gang). Uten å skryte så alt for mye vil jeg påstå at den symaskinen var et ganske godt kjøp :)

Kjole

Bluse

Kjole

Bolero

Vest

Skjørt

...og etter nok en tur på stoff og stil, er det definitivt mer i vente. Yay.

Random tanker (hurra for norwengelsk...)

2011-02-01T03:10:00.003+01:00

- Jeg skjønner ikke hvordan det kan finnes virkelig onde eller psykopatiske mennesker. Jeg leser om det, jeg hører om det og jeg ser det på film, men jeg klarer fortsatt ikke å forstå at noe av det kan være hentet fra virkeligheten. Jeg forstår hat. Jeg vet hvordan det er å virkelig hate. Jeg hater meg selv rett som det er. Virkelig hater. Jeg kan forestille meg at det går an å virkelig hate noen du kjenner; noen som har gjort deg vondt, uten at jeg har opplevd dette selv. Men jeg klarer ikke å forstå hvordan det går an å hate tilfeldig valgte personer. Folk man aldri har møtt før. Folk man aldri har snakket med. Det skjønner jeg faktisk ikke at går an. Det er nesten så jeg ikke tror på det når jeg hører om det på nyhetene eller leser det i avisa (de få gangene det skjer). Så uvirkelig er det.

- Jeg tror verden hadde vært et bedre sted hvis alle, eller iallefall flere, hadde vært som Gandhi. Like smarte, fornuftige, medmenneskelige, hensynsfulle og standhaftige som Gandhi. (Jeg er midt i Gandhi-filmen, sånn hvis du lurer hvor dette kommer fra). Det finnes alt for mange idioter i verden. Men idioter er mennesker de også. Uheldigvis...

- Det virker så bortkasta og sove når man først har lyst til å gjøre noe. Jeg må utnytte lysten når den er her. Det er så mye jeg skulle vært gjennom. Så mange bøker jeg vil lese, filmer jeg vil se, ting jeg vil lage, ting jeg vil lære. Jeg liker ikke at jeg er nødt til å sove. Spesielt ikke når søvn er et problem i utgangspunktet.

- Jeg sletta deppebloggen. Ikke fordi jeg ikke sliter lenger. Men fordi noen ting ikke bør skrives ned for så og leses av hvem som helst. Og jeg kunne fort kommet til å skrive ting jeg ikke egentlig ville at folk skulle lese, bare av behov for å få det ut. Det er typisk dumt.

- Jeg synes det er rart at det virker så selvfølgelig at folk gifter seg og får unger. At det liksom er naturens gang. Jeg ville ikke sett på det som noe naturlig hvis jeg gifter meg noen gang. Jeg ville sett på det som et mirakel.

- En vakker dag skal jeg begynne å si "når jeg gifter meg" istedenfor "hvis jeg gifter meg". Det gjelder å ha troa. Men ikke helt ennå.

- Jeg lurer på hvor jeg er om 10 år. Og da mener jeg ikke bare geografisk beliggenhet. Jeg har virkelig ingen anelse.

John Butler Trio

2011-01-27T01:41:00.004+01:00

Jeg synes det har blitt vanskelig å finne ny musikk jeg liker. Ikke fordi det er for lite musikk der ute, eller fordi jeg mangler musikkanbefalinger. Det er bare blitt så sjeldent at jeg kommer over noe nytt som jeg synes er virkelig kult. Men nå har jeg funnet noe nytt. Ganske tilfeldig. Jeg var inne på John Frusciante i Spotify og klikket meg inn på John Butler Trio i "related artists"-lista. Og det er veldig kult. Hvorvidt det minner om John Frusciante's musikk kan nok diskuteres, men det er kanskje litt i samme sjanger som Red Hot Chili Peppers. Litt sånn funk/blues-rock. Det er kult. Så jeg vil anbefale dere å sjekke ut John Butler Trio folkens.

Ikke nok med at musikken er kul, vi snakker heftig gitar her, men noen av tekstene er ganske bra også. Har ikke lest gjennom så mye ennå, og funk går fort så det er vanskelig å få med seg hva folk synger, men her er ett eksempel:

Used to get high - John Butler Trio

I used to get high for a living
Believing everything that i saw on my tv
I used to get high for a living
Eating all the bullshit food that they sold me
I used to get high for a living
Thinking that my destiny was out of my control
I used to get high for a living
There's lots of different reasons and i'll tell you so

Super size, large fries, big mac, coca cola
Go on man, pick your poison
Speed, weed, ecstacy, LSD
Man, it don't bother me cos we're all on something
Caffeine, cigarettes, alcohol
You know i'm clawing at the walls trying to get my fix
Prozac, ADD tablets, coke, smack
Now you know i am turning tricks cos

I used to get high for a living
Believing everything that i saw on my tv
I used to get high for a living
Eating all the bullshit food that they sold me
Yeah, that they sold me

Escape, can't wait all trying to get away
From this place man that we're feeling
Can't deal, can't feel what's real
All trying to conceal all this time we're stealing
No doubt, the route you're on
Can't find the clout that you've been needing
'Til then my friend you must contend
With the monster that you're feeding

I used to get high for a living
Believing everything that i saw on my tv
I used to get high for a living
Eating all the bullshit food that they sold me
I used to get high for a living
Thinking that my destiny was out of my control
I used to get high for a living
There's lots of different reasons and i'll tell you so

Got links of the cheney
Getting crazy, getting lazy with their foreign relations
Starting wars, closing doors
Trying to bring about one quicker, man, revelations
Economic rational calling fouls with the workers
Just trying to make it pay
Cost cutting, head butting
Big business do what they like and you do what they say
What's wrong get along, just prolong all the thoughts
You got going on, on the inside
Appease, stand at ease, just try to please
All the apathy that you're trying to hide
How now brown cow
Did we get from this standing place......
And now we're kneeling
'Til then my friend you must contend with the monster that you're feeding

I used to get high for a living
Believing everything that i saw on my tv
I used to get high for a living
Eating all the bullshit food that they sold me
I used to get high for a living
Thinking that my destiny was out of my control
I used to get high for a living
There's lots of different reasons and i'll tell you so

Supersupersupersupersupergira!!!

2011-01-25T04:45:00.005+01:00

Jeg har begynt å spille i band. Det synes jeg er dødskult. Jeg i et ordentlig band, liksom. Sånn at jeg kan si, når folk spør "ja, hva driver du med på fritida da?", så kan jeg svare "jeg spiller i band". Ikke "jeg spiller i bandet til et kor" eller "jeg spiller i et lovsangsteam", men "jeg spiller i band". Det er kult det. Jeg er supergira. Vi hadde første bandøvelse i dag. Jeg var supergira før øvelsen. Nå er jeg supersupersupersupersupergira.

Jeg føler meg som en unge i en godteributikk når jeg leter frem forslag til sanger vi kan prøve på. Sånn bortsett fra at unger ikke henger i godtebutikker til klokka 4 om morran. Det er vanskelig å begrense seg. Jeg vil spille alt sammen. Det kan bli litt ambisiøst. Så det er greit at det er litt flere med enn meg i det bandet. (Sånn rent bortsett fra at de vil spille helt andre ting, også hender det at det også er kult, så da blir det ennå vanskeligere å bestemme seg...).

Jeg lærer meg å spille fiolin også. Det har ingenting med bandet å gjøre. Men jeg kjøpte jo fiolin. Det er kult med fiolin. Sånn bortsett fra at det er skikkelig stygt da, når man ikke egentlig kan det. Jeg klarer ikke å spille så lenge om gangen, fordi jeg hører hva jeg spiller, og det er så fort gjort å spille surt. Jeg får rett og slett litt vondt av å høre meg selv spille noen ganger. Men jeg hører det i det minste når det skurrer. Det tror jeg er en god ting. Og jeg vet at jeg fort blir litt overambisiøs når jeg er inspirert, så i dag ringte jeg å spurte Therese hva den derre fiolinsangen het. Også nynna jeg litt på den. Også svarte ho fanitullen. Den skal jeg lære meg etterhvert. Den, og den derre Schindlers liste-sangen. Jeg tror ikke det er sååå overkill. For jeg klarer allerede å spille "Twinkle, twinkle little star" ganske reint, og jeg har bare spilt i en uke. Selv om jeg ser at det er et lite sprang fra "Twinkle, twinkle little star" til fanitullen. Det ville blitt som om noen kom til meg å sa at de var overbevist om at de kom til å klare å lære seg en tilfeldig valgt Zeppelin-sang etterhvert fordi de var så gode på "Tom Dooley" på gitar...skeptisk. Men jeg har fortsatt troa, for min egen del da :) Jeg klarte jo faktisk å komme meg opp til Zeppelin. (Men jeg tror kanskje jeg hoppa pent over Tom Dooley).

Det er nesten litt rart å være så gira på noe. Å faktisk være engasjert. Å virkelig ha lyst til noe. Ikke bare tenke at "jo, jeg veit jo at jeg egentlig synes det er gøy, så jeg burde sikkert bli med", eller "det høres kanskje litt gøy ut, men det er sikkert slitsomt og tiltak og sånn" eller "det er en for god mulighet til å kaste bort, så jeg må selv om jeg har mest lyst til å drite i det". Men å være skikkelig gira. Det er en stund siden sist det skjedde.

I like the feeling ;)

Men jeg er skeptisk til at det gjør det litt vanskelig å sove...selv når klokka nærmer seg fem om morran...

Obs har virkelig alt man (ikke) trenger...

2011-01-19T03:07:00.003+01:00

I dag var jeg en tur på obs. Britt skulle låne bil, og jeg var gira på å slippe å gå til matbutikken (det er jo så kjempelangt...), så da tenkte jeg at jeg kanskje kunne bli med, og kjøpe noen nødvendige dagligvarer jeg manglet, og kanskje slå meg løs og kjøpe en firepakning pepsi max, siden vi hadde bil og greier.

Jeg handla muligens litt mer enn bare det nødvendigste...det er litt vanskelig å stoppe når man først begynner. Jeg kan f.eks nevne:

- Brownies-kakeform
- Pizzastein
- Spikermatte
- Varmeflaske
- Balansebrett
- Ball
- "Skikk og bruk"-bok

og sist, men definitivt ikke minst:

- fiolin :D:D:D

Og denne funker! (imotsetning til den jeg har hengende på veggen).

Så nå skal jeg lære meg å spille fiolin! Mens jeg står på balansebrettet mitt. På spikermatta. Og spiser brownies. Lærer meg normal høflighet. Og strikker jakke til Mathias.

Jeg fikk nemlig en ny nevø for to dager siden også. Han heter Mathias. Og er kjempesøt.

Natt-tanker

2011-01-14T03:36:00.002+01:00

Som så vidt nevnt tidligere, så tar jeg en pause fra gløs dette semesteret. Og rett som det er får jeg spørsmålet: "Hva skal du gjøre da?". Det impliserer liksom at man må gjøre noe. Hele tiden. Det er det alle forventer av deg. Iallefall så lenge det ikke synes at du er syk, selv om du strengt tatt er sykemeldt.

Jeg tar ikke pause fordi jeg skal gjøre en hel masse. Jeg tar pause fordi jeg ikke skal gjøre noe særlig. Jeg skal slappe av. Bli frisk, eller iallefall bedre. Det er ett mål.

Dessuten trenger jeg å finne noe annet enn skolen som gir meg verdi. Sånn i mine egne øyne. Da kanskje jeg klarer å komme meg helskinnet gjennom en eksamensperiode igjen. Jeg tror ikke det er så lurt når jobb eller skole er det viktigste i livet. Jeg tror ikke det er så lurt å legge all innsats på et område der noen hele tiden krever at du presterer. Jeg tror det er lurt å satse på noe man kan hvile i. Ellers er det fort gjort å gå på en skikkelig smell.

Samtidig tror jeg det er lurt å ha muligheten til å gi noe av seg selv også. Til noe eller noen. Kanskje helst noen.

Man kan alltids hvile i Jesus. Jeg hadde sikkert hatt det bedre hvis jeg hadde klart å stole på det, og syntes at det var nok. Det synes jeg ikke. Og det har jeg litt dårlig samvittighet for. Når folk sier, "Guds kjærlighet er nok for meg", så tenker jeg at det er ikke nok for meg...jeg er en crappy kristen. Men Jesus er nå der uansett da. Det er jo praktisk.

Kristenfolk generelt gir ikke inntrykk av at du kan hvile i Jesus og ha det helt fint da. De som er skikkelig gladkristne, og virkelig lever for Gud, de gir en hel masse av seg selv.

Jeg orker ikke å gi noe av meg selv nå, jeg.

Når jeg blir stor...

2011-01-04T01:20:00.002+01:00

...skal jeg flytte til Ålesund og bo i en topp-leilighet med tårn, og utsikt til fjord og fjell. Jeg elsker hus med tårn. Jeg vil ha et tårn. De har masse tårn i Ålesund. Og fjorder og fjell. Og det burde ikke være så alt for vanskelig å skaffe seg en jobb der heller. Og hvis man har jobb får man råd til tårn.

Ah...idyll...tårn...sikle...

Juuul!

2010-12-29T19:50:00.003+01:00

Noen positive aspekter ved denne juleferien:

- Jeg har besøkt Therese.
- Jeg har blitt bestis med Airo (hunden til Roar og Therese).
- Jeg feiret julaften sammen med en større del av familien en jeg vanligvis pleier. Vi var syv folk og to hunder i år.
- Jeg har spist masse god mat. (Og masse godteri...men det er liksom ikke uvanlig, akkurat).
- Jeg har fått masse fine julegaver. Det er gøy å få ting man ikke visste selv at man ønsker seg, men så får man det, også er det kjempekult.
- Jeg har vært på besøk hos Vibeke og Odd Morten.
- Vi så Narnia i 3D på Colosseum.
- Jeg har vært i familieselskap hos Ingunn m/fam, og sett på Toy Story 3, sammen med HF og Kristoffer.
- Jeg har sluppet unna med minimalt med babyprat, selv om jeg har hengt med gravide Vibeke i 4 dager.
-Jeg har fått lest litt. Har lest ferdig "Kafka på Stranden" av Murakami, og er i gang med "Forbrytelse og straff" av Dostojevskij og "Jeg skal vise dere frykten" av Frobenius.
- Jeg har klart å bestemme meg for å ta en pause fra studiene til våren, hvis det ordner seg med sykemelding. Noe jeg tror det gjør. (Men fortvil ikke, jeg kommer til å være i Trondheim for det).

Og sist, men ikke minst:
- I morgen drar jeg til Ålesund(-ish), for å feire nyttår sammen med Hanna Marie. Hurra!

Argh...

2010-12-15T02:43:00.003+01:00

Når man først, for en gangs skyld, på mirakuløst, merkelig vis klarer å sovne klokka elleve, er det passe surt å våkne med et brak klokka halv to, av å falle ut av senga, for så å ikke få sove igjen...

So close...

Upsideisann...

2010-12-06T23:38:00.004+01:00

Der hadde jeg visst lagd en ny kjole istedenfor å lese til eksamen... sånn går det når man helt uten forvarsel setter seg ned for å se en Hitchcock-film med Grace Kelly i hovedrollen, og ho har så mange fine kjoler i den filmen at man ikke klarer å vente med å lage den kjolen som man allerede har materiale liggende til, men som man egentlig hadde tenkt til å vente med til etter eksamen, fordi man burde lese til eksamen. (Filmen heter "Rear Window" btw, og er verdt å se bare for kjolene. Og den er bra ellers også. 2 for 1.)

Jaja.

Og det er rart det der hvordan man når man lager en ny kjole, og skal på en fest til helga, får veldig lyst til å bruke kjolen på festen. Selv om man ikke har noen sko som passer til. Hmm...det var lite gjennomtenkt...jaja, da blir man rett og slett nødt til å kjøpe nye sko...det var trist...

Adventskalender

2010-12-01T13:04:00.002+01:00

Jeg har ikke kjøpt meg noen adventskalender i år. Jeg pleier vanligvis ikke å gjøre det heller. Jeg ser ikke helt poenget med sjokoladekalender, jeg spiser mye mer sjokolade enn en bit om dagen, iallefall nesten hver dag, uansett, så jeg tror jeg måtte hatt en kalender pr dag hvis jeg skulle blitt fornøyd, og det er kanskje litt vel overkill. Det er ingen som lager pakkekalender til meg, og det ville blitt litt for trist/ensomt å ha en jeg hadde lagd til meg selv. Pluss at overraskelsen ville forsvunnet da.

Det jeg derimot har gjort er å melde meg på Tanum historieklubbens julekalender. (Litt usikker på om man må være medlem for å melde seg på, men du kan jo sjekke linken hvis du får lyst). Det er ikke en "vinne ting"-kalender, men en "få supertilbud på mail"-kalender. Med andre ord; hver dag får jeg et dagens supertilbud på en eller annen bok, til 69 kr (eller 88 kr, strengt tatt, hvis vi skal inkludere porto). DET er billig det. Vi snakker ikke sånn pocket-drit her altså. Vi snakker skikkelige innbundede bøker, som vanligvis koster over 300 kr. (Julegavetips kanskje?)

Men det er klart at 88*24 blir en del da...ikke det at man må kjøpe alle bøkene, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg innser at jeg beveger meg i faresonen...

Adventskalendere er skumle greier.

Jeg synes foresten det er teit at de kaller det julekalender. Det heter adventskalender. Det er tross alt ikke jul enda.

2010-11-29T23:31:00.002+01:00

Tar jeg morgenrødens vinger på
og slår meg ned der havet ender,
så fører du meg også der,
din høyre hånd, den holder meg fast.
Og sier jeg: «La mørket dekke meg
og lyset omkring meg bli til natt»,
så er ikke mørket mørkt for deg,
og natten er lys som dagen,
ja, mørket er som lyset.

Gud, hvor høye dine tanker er,
hvor veldig summen av dem!
Vil jeg telle dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig med det, er jeg ennå hos deg.

Salme 139, 9-12 & 17-18

Prosjekt 1 og 2

2010-11-28T02:08:00.003+01:00

Det er på tide at jeg legger ut bilde av de første to søm-prosjektene mine. Dvs. de to jeg er ferdig med. Jeg ble ferdig med nummer 2 for en uke siden, og nummer 1 før det igjen, men det er litt stress å skulle få noen til å ta bilde av seg, også blir det ikke bra også vil man ikke ha det likevel, så da driter man i det og prøver å ta bilde av seg selv med selvutløser på mobilkamera, og det er ikke bare bare, skal jeg si deg. Men det gikk nå til slutt...

Sååå, M hereby presents:

Prosjekt 1: Vintage-, 50-talls-, retromønsterish-kjole

Jeg er veldig fornøyd med resultatet. Det var en del jobb. Men det er verdt det, for det er veldig gøy både mens man holder på og når man ser åssen det blir når det er ferdig. Men den er litt for sånn pynte-seg-kjole til at jeg kan bruke den sånn til vanlig. Så derfor:

Prosjekt 2: Noe enklere, langarmet, kort, lilla polka-dott-kjole

Når jeg var ferdig med denne tenkte jeg: "Shit, den var lilla!" Men når jeg har blitt litt vant til det, så synes jeg det er dritkult. Det var jo derfor jeg kjøpte stoffet. Ja, jeg vet at den er litt kort, men hva har man vel ikke tights for? Sånn ved praktiske anledninger, mener jeg altså...å ta bilde av seg selv er en uhyre upraktisk anledning...derav strømpebukse. Jeg liker tights. Og jeg liker polka-dotter. Så jeg er temmelig fornøyd med denne også :)

I'm good ;)

Hyttetur

2010-11-26T16:07:00.006+01:00

Det var en gang at M fikk lyst til å dra på hyttetur. Hun satte seg ned og ventet på at mørket skulle falle, så turen kunne begynne. (Hytter og båling og sånn er alltid koseligst når det er mørkt...).

Så gikk M til skogen.

Etter å ha gått en kort liten stubb, kom hun til et skogholt med en liten hytte.

"Dette var da riktig så koselig", tenkte M, og bestemte seg for å slå seg ned der for natten.

"Det er til og med en liten bålplass her. Hurra!"...

...sa M, for seg selv, og smilte lykkelig, for hyttetur er ikke skikkelig hyttetur uten bål og grilling.

Hun fant fram veden, og stablet den godt, for alle som har prøvd å lage bål vet at det er viktig å stable skikkelig,...

... før hun tente på (fikk skikkelig fyr på første forsøk, yay)...

...og satte seg ned for å nyte bålvarmen.

Så var det tid for grilling. For som alle turelskere vet er enhver turelskers motto: "Det finnes ikke kjedelige turer, bare hvis de er uten grilling". (Lukter det pyroman her? Oh yeah).

Når det er sagt så er det ikke så nøye hva man griller. Bare man griller. Man griller det man har å grille. For eksempel smågodt.

FYI, grillet smågodt smaker mer "brent sukker" enn godt.

Anyways, med bål lagd og grillmat fortært var det på høy tid å krype til køys inne i hytta, nede i soveposen...

...og ta fram en god hyttebok.

Ahhh...mesa liiiikes innendørs hyttetur =)

M går i barndommen

2010-11-23T14:45:00.002+01:00

Nå har jeg skikkelig lyst til å bygge hytte under skrivepulten eller sette opp telt på rommet mitt. For så å ligge der inne å lese. Noe ikke-pensum-relatert. For eksempel Ham on Rye av Bukowski.

Teite, teite eksamen som forhindrer meg i å gjøre sånne ting...

Stoff

2010-11-17T15:21:00.002+01:00

Det er ikke så rart at ordet stoff kan brukes om både dop og tøy. For man blir seriøst hekta på å sy klær også.

Jeg kjøpte symaskin på lørdag, og det kan foreløpig se ut til at den er mer avhengihetsskapende enn x-boxen. Jeg setter meg ned for å sy, og plutselig har det gått mange timer og jeg har glemt å gjøre de øvingene jeg skulle, spise middag, rydde og legge meg. Men men. Jeg er snart ferdig med første prosjekt. For å feire det, og at jeg var så flink at jeg vasket gulvet på rommet mitt i dag, ble det en tur på stoff og stil i dag også, for å handle inn til prosjekt nr. 2 og 3, som har vært klekket ut i hodet mitt et par dager allerede.

Det er vanskelig å stoppe når man først begynner.

Stoff og stil er himmelen.

*drøm*

Chanel

2010-11-12T22:23:00.001+01:00

I kveld har jeg og mamma sett Chanel-filmen.

Nå har jeg lyst på symaskin.

Det er så kult med folk som syr sine egne klær.

Access limited

2010-11-09T21:44:00.003+01:00

Jeg har startet en ny blogg. Som i en blogg til; jeg har ikke tenkt å slette denne. En såkalt "deppeblogg". Er det kanskje litt "stakkars meg, jeg har det så mye verre enn alle andre, det er så synd på meg, gi meg oppmerksomhet"-ish å ha en deppeblogg? Ja, jeg skal vel ikke benekte at det ofte er det. Men det skal sies at det er ikke derfor jeg starter en egen blogg dedikert til den kjipe delen av tilværelsen. Heller ikke fordi jeg er så fantastisk pessimistisk. (Noe jeg riktignok er, men det er en annen sak).

Deppebloggen er rett og slett for å få litt utløp for ting. Det er ikke alt det er lurt å skulle takle helt alene. For eksempel depresjon. Selv om jeg som vanlig ikke opererer med noen spesielle regler vil jeg tro at jeg kommer til å fortsette litt i samme stil som noen av de mest ærlige innleggene på denne bloggen, pluss kanskje noen litt mindre personlige innlegg om temaet. Vi får se.

Anyways, dette er ikke en blogg jeg synes at hele verden trenger å lese. Dessuten liker jeg å ha litt oversikt over hvem som vet hva om meg (i den grad det er mulig). Det er derfor en lukket blogg. Adressen er www.morkside.blogspot.com. Du trenger tilgang for å lese, og for å gi deg tilgang trenger jeg epost-adressen din. Hvis du vil ha tilgang, så send meg en melding/mail/facebook-melding/kommentar/sneglepost eller lignende.

Jeg skriver for min egen del, fordi jeg synes det er lettere å skrive om ting som er vanskelig, enn å snakke om det. I så måte er det ikke nødvendig at noen leser det jeg skriver. Men hvis ingen leser så fortsetter jeg å gå med ting for meg selv. Og noen ganger så kan det faktisk hjelpe bare at noen forstår hvordan jeg har det. Jeg forventer ikke at du skal kommentere hvert innlegg, sende meldinger i hytt og pine om hvor mye du bryr deg, eller ringe hver gang jeg skriver et eller annet om døden fordi du blir så sykt bekymra. Jeg forventer faktisk ikke at du skal si noe i det hele tatt. Det er bare godt å vite at noen vet. Så derfor setter jeg pris på hvis du gidder, hvis du kjenner meg relativt godt eller møter meg med jevne mellomrom. Uten at du skal føle noen tvang. (Det kommer jo ikke akkurat til å bli hæla i taket stemning innpå der...og det er en viss risiko for syting og klaging også...).

Og hvis jeg bare har gjort deg nysgjerrig, skal du få lov da også.

Let me know...

Listefeber

2010-11-07T11:16:00.002+01:00

Jeg er glad i lister. Ikke sånn at jeg føler at jeg må lage lister over alt mulig. Men jeg er veldig glad i "topp-lister". Jeg har derfor lagd meg et lite utvalg av lister jeg har planer om å komme meg gjennom i løpet av en eller annen gang:

- Lese de fleste bøkene i "1001 bøker du må lese før du dør" (om ikke absolutt alle...).
- Lese minst en bok av hver nobelprisvinner i litteratur.
- Lese alle bøkene i bokhylla mi.
- Se alle filmene i filmhylla mi.
- Se alle filmene på topp-250-lista til imdb.

Det er så sykt digg å krysse av på sånne lister.

Dette innlegget skal vies til det siste punktet på lista, siden det brukes en del tid på den for tida. Jeg har nå kommet opp i 100 av 250 filmer, og må si meg ganske fornøyd med det. Hvis det skulle være flere der ute som synes det er gøy å krysse av på lister, så finnes det en topp-250-imdb-avvkrysningsliste her. Den er ganske praktisk for å holde oversikten. (Pluss at det er gøy å krysse).

Noen observasjoner:
- 70-tallets Robert Redford ligner noe sykt på Brad Pitt. Det trenger ikke å være negativt, akkurat...
- "Life is Beautiful" er en helt fantastisk film. Så fantastisk at jeg tror faktisk den er min nye favorittfilm. (Her snakker vi til og med bedre enn Batman, folkens).
- Guido fra "Life is Beautiful" er den nye McDreamy. Han skulle vært litt mindre imaginær, litt mindre fra 40-tallet, og litt mindre italiensk (ikke noe imot italienere...men jeg snakker omtrent like bra italiensk som Brad Pitt i "Inglourious Basterds").
- Hitchcock er tøff.
- Kubrick er tøff.
- Tarantino er tøff.

Noen film-anbefalinger fra lista (rettere sagt: de beste av de jeg har sett i det siste):

- Life is beautiful (cause it's amazing!)
- Trainspotting (ny respekt for Ewan McGregor...og psykotisk er tøft...også snakker de sånn kult...skotsk eller no)
- The Sting (Robert Redford ligner på Brad Pitt... need I say more? I så fall, han er en god skuespiller også...og det er en god historie).
- The Godfather (trenger ingen videre utdyping)
- Strangers on a train (Hitchcock!! Jaaa!!)
- Double indemnity (Film noir er kult!)
- Into the wild (Den er rett og slett vakker! og litt trist...)

Enjoy!

Carpe Diem?

2010-11-04T10:09:00.002+01:00

Det er ingenting jeg har mindre lyst til å gjøre enn å gripe dagen, akkurat nå. Jeg har ikke lyst til å gripe noe som helst. Jeg har lyst til å ligge under dyna, i mørket, med gardinene nede og lyset av, og bli liggende der. Lenge. Til jeg dør av sult. Eller liggesår. Men jeg kommer ikke til å dø av sult. Eller liggesår. Når jeg blir sulten kommer jeg ikke til å ville dø av sult lenger. Da kommer jeg til å stå opp å spise. Motivasjonen er kanskje ikke der. Men det er overlevelsesinstinktet og samvittigheten.

Hvorfor gjør jeg dette? Hva er det som gjør at selv om jeg har en kjempebra bursdag, men folk som ringer, kake, klemmer, bursdagssang og pakker, så klarer jeg ikke å slutte å tenke "hva om ingen husker bursdagen min? Det var nærmest tilfeldig at jeg ikke ble sittende alene og spille xbox hele kvelden...noe jeg jo forsåvidt kunne skylde meg selv for...bad M, bad...". Hvorfor har jeg mer lyst til å stenge meg inne, enn å nyte det bra livet jeg har? For strengt tatt har jeg aldri hatt det bedre, rent kontekstmessig. Jeg har aldri hatt så mange gode venner som jeg har nå. Så hvorfor er det nå jeg ligger hjemme i senga mi og pønsker på den minst smertefulle måten å dø på?

Jeg tror det er hjernen min det er noe galt med. Det er fullstendig latterlig, med tanke på hvor bra den fungerer på visse andre området. Jeg skulle ønske jeg så potensialet og mulighetene i livet. Jeg skulle ønske jeg så mening i det meningsløse, i steden for motsatt. Jeg skulle ønske jeg hadde like god selvfølelse som jeg har selvtillit og selvironi. Jeg skulle ønske jeg hadde mer konkrete grunner for å ha det kjipt. Problemer med en løsning. Problemer som går over. Og som er borte når de går over, ikke bare ligger der i bakgrunnen og venter på et dårlig tidspunkt for å blusse opp igjen (sånn som når jeg akkurat har klart å få inn en fornuftig døgnrytme, for eksempel).

Men på den annen side ønsker jeg å bare forsvinne også. Å bare drite i alt. Å fade sakte ut for så å bli borte.

Det er ikke så godt å vite hva man egentlig ønsker seg.

Men jeg tror at jeg skulle ønske at jeg hadde lyst til å gripe dagen litt oftere.

Min reelle tvillingsøster

2010-11-02T08:07:00.002+01:00

er superbra!! Dessuten har hun bursdag i dag. Gratulerer med dagen!!

You're awesome, Therese!

Min imaginære bror

2010-11-01T13:10:00.005+01:00

I helga var jeg og Therese en tur på Jessheim for å shoppe litt. Jeg kjøpte en lue til den 12-år gamle broren min:

Når jeg fortalte han at vi mista bussen vi hadde tenkt å ta hjem, fordi jeg skulle finne tilbake til gameshop og kjøpe halo-lue til han (det er nemlig litt vanskelig å finne fram inne på Jessheim storsenter), så ble han så glad at han lot meg få låne den av ren takknemlighet.

Det bør vel kanskje nevnes at han muligens er bittelittegrann imaginær...

Men jeg kjøper ikke Halo-lue til meg selv heller. Sååå nerd er jeg tross alt ikke.

Ehm...

Døgnrytme

2010-11-01T10:58:00.002+01:00

Jeg har slitt med døgnrytmen en goood stund nå. Og tro meg, det er ikke bare bare å skulle stille den tilbake ca. 4 timer. Iallefall ikke hvis du bruker to-tre timer på å sovne om kvelden hvis du legger deg tidlig. Så forrige uke fikk jeg nok av at dårlige søvnvaner skal drive å ødelegge livet mitt. Jeg var en tur hos legen, fikk noen sovetabletter som hjelp til å snu rytmen tilbake, og streng beskjed om å stå opp tidlig uansett hvor trøtt jeg er, og å ikke sove på dagtid.

Og nå har jeg endelig klart å snu rytmen. (Stille klokka tilbake en time kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt, for å si det sånn). Så både i går og i dag stod jeg opp klokka kvart over sju. Whaaat!?! Sju på en søndag??? tenker du kanskje nå. Ja, jeg veit. Det er ganske utrolig. Men folk har et poeng når de sier at det er lettere å stå opp tidlig til samme tidspunkt hver dag, enn å ligge å dra seg på søndagen for så å skulle stå opp tidlig på mandagen. Og tidlig hver dag betyr i helgene også.

Den vanskelige delen er faktisk ikke å stå opp tidlig heller. Den vanskelige delen er å holde seg våken. Hele dagen. Ikke en liten middagslur en gang. Hvis du har bodd sammen med meg på et eller annet tidspunkt, så veit du at jeg er glad i middagslurer. (Du trenger sikkert ikke å ha bodd sammen med meg heller for å ha fått med deg det). Laaange middagslurer. Gjerne to timer, hver dag. Så midt på dagen blir jeg så trøtt som bare det. Når jeg går hjem fra skolen, om det så er klokka 10, 12 eller 16, så er den første tanken som slår meg når jeg ser huset jeg bor i at "der står senga mi; nå kan jeg ta en liten lur". Og om morgenen: "det er vel strengt tatt ikke noen vits i å re opp senga, for jeg skal jo sove litt etterpå likevel...og det samme med gardinene; det er vel egentlig ikke noen vits å dra opp rullegardinene". Men nå er det vits. For nå skal jeg jo faktisk være våken. Hele dagen.

Bare cirka 11 timer igjen til leggetid nå...

Så er det bare å klare å fortsette. Hver dag. Fram til jul. Minst.

Kvardagsliv - Random stuff M synes det er fornuftig/gøy/viktig å ta bilde av

2010-10-29T14:50:00.005+02:00

Man trenger ikke å gå lenger enn til Rimi for å finne kunst:

Når de ikke har marsipangriser på butikken (selv om de har alt mulig annet julestæsj), kan man lage en selv. Eller...det er ikke sikkert man har muligheten til å lage en gris akkurat, men da kan man lage en krokodille:

Når man vasker vinduer, og vannet som renner ned på vinduskarmen ser ut som olje, kaffe, pepsi max eller lignende, på innsiden (!!) av vinduet, da vet man at det var lurt å vaske.

Jeg har kjøpt nytt skrivebord. Stooort skrivebord. Jeg får ikke plass til hele på bildet en gang. Nice!

Jeg kjøpte ny lampe også. Den på bildet over, ved siden av skrivebordet. Når jeg satt i lyspæra så funka den ikke. Og ikke ville den ut igjen. Så jeg ble nødt til å dra den ut, for så å pirke ut sokkelen med en tang og et skrujern. (Ja, jeg dro ut kontakten først...). En sokkel som sitter fast kommer ikke ut som en hel sokkel. Den kommer ut som en masse aluminiums-småbiter (eller hva nå sokkelen er lagd av), og til slutt en klump.

Når jeg hadde plukka ut restene av sokkelen, prøvde jeg med en ny lyspære, som ble seende sånn ut etter ca. 10 minutter:

(Det kan ha vært en halvtime også forresten, tida går fort når man monterer møbler). Da begynte jeg å lure på om det var noe galt med lampa. Men jeg prøvde med en tredje lyspære og den funker fortsatt helt fint. Så det var nok bare ikea-lyspærene som var defekte.

Jeg kjøpte en kommode også. Man kan ikke ha undertøy og sokker i skrivebordsskuffen heller. Det blir for dumt.

I dag skal jeg til Eidsvoll og besøke Therese. Det blir gøy.

Så det er det som skjer i livet mitt for tida.

Krig og fred og shjærlighet og sånn

2010-10-20T15:39:00.005+02:00

Tenk hvis ingen hadde drept noen. Da hadde ingen blitt drept heller da. (Med unntak av de som blir spist av haier og sånn, men det telles ikke. Ikke ulykker heller). Tenk hvor fint det hadde vært da. Ingen folkemord, nedslaktinger, kriger eller familiemordtragedier.

Og hvor himla vanskelig kan det egentlig være?

En stor del av verdensbefolkningen er imot drap i utgangspunktet.

Og det er ikke så vanskelig å gjennomføre i praksis heller.

Bare ikke drep noen.
Slå og mishandle folk hvis du absolutt må gjøre et eller annet, men ikke drep de. Uansett hvor ille de er. (Ikke at jeg er for mishandling, men drap er verre).

Og hvis drepinga slutter, så klarer vi kanskje å kvitte oss med litt av den andre driten også.

Men det funker bare hvis alle slutter. De "rettferdige" drapsmennene også. (Dødsstraff og sånn).

Hvis jeg noen gang får lyst, krefter, motivasjon og evner til å gjøre noe for menneskeheten skal jeg starte en verdensomspennende "Ikke drep noen"-kampanje.

Jeg lukter en nobels fredspris i det fjerne...

Why watching movies makes you smarter

2010-10-19T15:36:00.004+02:00

Her om dagen så jeg Requiem for a Dream. (Den anbefales forresten på det sterkeste, og dette blogginnlegget inneholder muligens noen spoilers, så hvis du ikke har sett den bør du kanskje ikke lese videre...).

Og sorry for norwenglishen, men poenget funker liksom ikke på norsk, og jeg gidder ikke å skrive alt på engelsk.

Requiem for a dream; en dødsmesse for drømmer som kun fører til triste skjebner.

Moren til junkiens skjebne: Å selv bli junkie på speed-slankepiller, fordi hun så gjerne vil inn i den røde kjolen, og komme på tv, sånn at noen endelig skal se henne igjen. Å bli lurt inn i det psykotiske helvetet det sannsynligvis er å være hekta på speed. That just makes me sad.

Now I'm sad.

Dama til junkiens skjebne: Hun er selv junkie, og når ting går skeis, blir hun nødt til å selge seg for å få penger til dop. Vi snakker grov utnyttelse og fornedrelse. That makes me really mad.

Now I'm smad.

Junkiens skjebne: Å få en så kraftig infeksjon i den armen han sprøyter inn i at han blir nødt til å amputere den. I fengsel. Jeg får vondt av å se den armen. Jeg grøsser ved tanken på å miste en arm. It makes me hurt.

Now I'm smrt.

Og som vi alle vet, fordi vår kjære Homer Simpson har lært oss det, smrt = smart.

Derfor: Se flere filmer, folkens!

Jeg er unik. Akkurat som alle andre.

2010-10-19T00:23:00.003+02:00

En egen, unik, Guds lille øyensten. Akkurat like spesiell som de andre milliardene. Hurra.

Det er sjelden jeg føler meg stygg og dum og ikke klarer å finne en eneste positiv egenskap ved meg selv. Jeg har ikke noe imot meg selv sånn i utgangspunktet. Som den Guds skapning jeg er, har jeg ingenting å klage på. Det jeg har noe imot er hva den skapningen har blitt til. Alt det både jeg selv og andre har klart å herpe til og ødelegge det gode utgangspunktet. Og alt det jeg ikke forstår med det. Ting som bare har skjedd, uten at jeg vet hvorfor. Og følelser som bare er der, som jeg knapt nok klarer å sette ord på, og langt mindre forklare.

Det er ikke ofte jeg ser meg i speilet og tenker at jeg er stygg. Da skal jeg ha en veldig dårlig dag. Ikke for det; det er alltids ting som godt vært litt annerledes. Detaljer jeg ikke er helt fornøyd med. Og jeg liker stort sett speilbildet mitt bedre med sminke enn uten. Men sånn på det jevne synes jeg ikke at jeg er så grusomt stygg. Og ikke så vanvittig, superpen heller. Men selv om jeg ikke finner så himla mye å klage på, så føles det ikke bra nok likevel.

Hva er det som definerer skjønnhet? Hva er det som bestemmer om du ser bra nok ut? Hva Gud synes? Hva du selv synes? Hva andre synes? Og i så fall, hva én annen person synes, eller hva gjennomsnittet av verden synes?

Personlig synes jeg Gud blir litt inhabil på området. Det blir litt som å be en veldig moralsk og rettferdig mor velge hvem av ungene sine som er penest. "Dere er penest begge tre", liksom. Man kan ikke bare si: Gud elsker deg, fordi han har skapt deg, også skal det være svaret på alle verdens problemer. Det er ikke sånn verden funker.

Supermodeller sulter seg halvt i hjel fordi de ikke klarer å se det gode i sitt eget speilbilde. Og jeg forundrer meg over hva som ikke er bra nok i mitt. Hvorfor ingen synes jeg er den fineste og beste dama. Hvordan et, i mine øyne, nogenlunde tilfredsstillende speilbilde skal forhindre at jeg dør alene. Kanskje jeg bare er redd for svaret. Fordi jeg fortsatt klamrer meg fast til det lille håpet jeg har om at noen skal se meg en gang.

Hello world

2010-10-17T18:19:00.002+02:00

Jeg føler meg litt som blekkulf i dag. Jeg har ingen anelse om hvordan blekkulf føler seg. Men det virket som en kul ting å skrive. Så da ble det det.

Jeg husker knapt nok hvem blekkulf er. Og nå lurer jeg litt på hvorfor jeg plutselig begynte å tenke på blekkulf.

Kanskje blekkulf sover mye. Jeg har sovet i nesten hele dag. Bortsett fra når jeg så på film i sta. Jeg tror ikke blekkulf ser på film. Han er tross alt en blekksprut.

Dette har vært en særdeles meningsløs dag, og jeg håper den snart går over.

Sååå...noen idéer til noe meningsfylt jeg kan skrive om på bloggen? Det har stoppet litt opp (som du ser...).

Gotta love gløs

2010-10-01T19:45:00.002+02:00

På onsdag fant jeg dette skriblet på et bord på stripa:

Fantastisk. Rett og slett.

Nåååhh

2010-09-23T17:58:00.002+02:00

Husker du denne?

Noen spurte meg tidligere i sommer hva som var min favorittmusikal. Jeg tror jeg svarte "A nightmare before christmas" eller "Sweeney Todd". Ved nøyere gjennomtanke skifter jeg svaret til "Annie".

Jeg tror "Annie" må være så nærme du kommer en definisjon av ordet koselig.

Jeg så den filmen sikkert 300 ganger når jeg var liten. Jeg kunne den omtrent utenat. Jeg og Therese pleide å leke Annie av og til. Det er mange gode minner til den filmen.

Og i dag fikk jeg den i posten, etter å ha gått litt berserk på play.com for et par uker siden. Nåååhh, søte filmen. (Selv om jeg skal innrømme at jeg har litt mer medfølelse med Miss Hannigan nå enn jeg hadde når jeg var liten. Da var ho bare slem og skummel).

Nå sitter jeg å ser på Annie og leser om elementmetoden. Det er digg.

Etterpå står Assasin's creed for tur. Endelig har jeg fått spill til xboxen også. Yay.

Because I can

2010-09-17T00:15:00.002+02:00

Jeg fikk xboxen min i dag!! Hurra!! :D

Jeg har ikke fått noen spill ennå da...så det er jo litt kjipt. play.com er noe treigere med levering enn det mpx.no er. Men det viser seg at man kan ha det gøy med xbox uten spill også.

Nå har jeg akkurat klart å koble pcen min opp til xboxen via det trådløse nettverket, så jeg kan høre på musikk, se på film (ikke det at jeg har no særlig med filmer liggende på pcen...så det er jo litt drit da...men men), og se bilder på xboxen.

Så nå hører jeg på musikk fra pcen min via det trådløse nettverket til xboxen, via hdmi-kabel til monitoren min, via minijack til høytalerne. Hvorfor ikke bare koble pcen direkte til høytalerne tenker du kanskje nå? Fordi det er ikke på langt nær like kult. Pluss at da er ledningen i veien.

Eneste som er litt stress er at xboxen henter filer fra Windows Media Player-biblioteket. Så spotify funker ikke sånn. Da må jeg til med kabel igjen :(

Så jeg bestilte likeså godt en trådløs audiokabelsenderting jeg. Ah...aldri mer "hersens-jackkabel-som-feedbacker-når-jeg-kommer-borti-ledningen-fordi-den-er-litt-slitt-og-høytalerinngangen-er-midt-foran-på-pcen-så-jeg-kan-ikke-ha-den-på-fanget-uten-å-komme-borti-ledningen-BAAAAHHH". Fra og med neste uke en gang. Yay.

Filosofish

2010-09-14T18:45:00.004+02:00

Jeg har begynt på kurs. SIT har et kurs i depresjonsmestring. Litt skeptisk var jeg. Men jeg har nå sikkert ikke vondt av det. Jeg bare har ikke helt trua på psykologisk hokus-pokus. Og kognitiv psykologi er litt hokus-pokus. Hvis man bare endrer hvordan man tenker om ting så blir alt så mye bedre. Eller no. Ikke sånn at du skal tenke positivt om absolutt alt, det finnes jo tross alt ting som ikke er bra, men likevel. Etter første kurskveld/-ettermiddag er jeg fortsatt litt skeptisk. Det er liksom ikke så greit når man er så smart (ikke for å skryte altså...ok, bare litt da). For da blir den bastante, negative stemmen inne i deg ganske smart også. Og det er håpløst å diskutere med noen som veit hva de snakker om.

Uansett. Jeg har tenkt litt på det der med det ondes problem. Er Gud urettferdig? Hvorfor lar han onde ting skje? Hvorfor blir ikke alle syke som ber om helbredelse helbredet? Jeg leser en bok om det. Der sto det noe smart, med utgangspunkt i Jobs bok.

Når jeg leste Jobs bok for et par år siden ble jeg ganske skuffa. Her har jeg lest meg gjennom nesten 40 kapitler om Jobs lidelse, og diskusjoner om hvofor dette skjer med ham, og tror at jeg endelig nærmer meg et svar på slutten. Nå skal jeg få svaret på ondskapens problem, tenkte jeg. Men neida. I stedet for å svare på spørsmålet sier Gud i bunn og grunn "Hvordan kan du tro at du veit hva du snakker om?" til Job. Job skjønner hva Gud mener, at han ikke har noen rett til å klage, han får tilbake alt han har tapt og alt blir fint og flott.

«Hvem er det som vil fordunkle min plan
med uforstandige ord?
Spenn beltet om livet som en mann,
så vil jeg spørre deg,
og du skal svare.
Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll?
Hvis du har innsikt,
så fortell meg om det.
Hvem har fastsatt dens mål
– det vet du vel? »
Job 38,2-5

Nå skal det riktignok sies at vi i starten får vite om et veddemål mellom Gud og Satan om Jobs styrke i troen. Det er mer en Job selv får. Men likevel. Det veddemålet får egentlig bare Gud til å framstå som litt dust. Her skal du la Satan plage vettet av Job bare for å vise deg fram. Makan.

Men la oss si at Gud nå hadde svart Job, og oss, på hvorfor onde ting skjer. På hvorfor han lar onde ting skje. Ville det gjort det noe lettere? Ville vi blitt fornøyde med svaret? Og kanskje enda viktigere, ville vi forstått svaret?

Det er noe med at menneskets fatteevne er noe begrenset av tid og rom. For oss er det naturlig at alt har en årsak. Det er liksom innebygd i tidsbegrepet. Gud er ikke avgrenset av tid og rom. Gud er evig og uendelig.

Et tankeeksperiment: Si at Gud er kjempestor. Sånn i utstrekning. Noen lysår, rent konkret. Hvis en stjerne eksploderer noen lysår fra jorda, så vil det ta litt tid før vi oppfatter det. Noen år. Fordi lyset bruker litt tid på å frakte informasjonen. Men hvis Gud er noen lysår større i utstrekning enn avstanden mellom jorda og stjerna, da ville det ikke vært snakk om noen tidsforskjell. Har du en fot planta på jorda og en på stjerna (vi antar da at Gud ikke eksploderer med stjerna hvis han står på den...noe jeg vil si er en rimelig antakelse, siden det er Gud vi snakker om...), så er han på jorda når stjerna eksploderer, men oppfatter det akkurat når det skjer. Ikke noen tusen lysår etterpå. Og hvis ting skjer akkurat samtidig, hva skjer da med årsakssammenhenger? Forsvinner ikke de litt da? Og hva skjer da med spørsmålet om hvorfor ting skjer? Impliserer ikke det at ting må ha en årsak? Som igjen forutsetter en lineær tidsakse som kun går en vei?

Jeg blir lettere forvirra av å skulle tenke utenfor tid, rom og årsakssammenhenger, så det er mulig at jeg motsier meg selv litt videre når jeg trekker det inn igjen. Men men. Det er sånt som skjer.

Noe annet jeg har tenkt på er dette med "the Butterfly effect". Si at Gud kjenner alt som skjer til alle tider. Fortid og fremtid går liksom under ett.

Gud elsker mennesket. Alle mennesker. Og han har allerede elsket oss alle. Både de som har levd, vi som lever og de som ikke er født enda. Hvis Gud er utenfor tiden er det ikke selvmotsigende å si at Gud allerede har elsket de menneskene som i vår tidsoppfatning enda ikke har vært på jorden.

Jeg har forstått det sånn at kjærligheten er det som beskriver Gud best. Han elsker mennesket. Og han ønsker inderlig høyt at vi skal elske han tilbake. Hva vil da være det verste for Gud? Logisk nok må jo det være at han av en eller annen grunn skal bli forhindret i å elske et menneske. (Og han synes sikkert ikke det er særlig gøy når vi avviser han og sårer han og når folk går fortapt og sånn heller...). Hva hvis det nå er sånn at hvis han skal forhindre at en bestemt ond ting skjer så vil det føre til at et menneske han allerede har planlagt og allerede har elsket aldri vil bli født? På en måte virker det latterlig. "Hvis det ikke hadde vært for den naturkatastrofen så ville ikke han møtt henne, så den ungen ville aldri vært født" og "Hvis det ikke hadde vært for den krigen ville aldri det mennesket blitt frelst, så derfor er det greit at folk dør". Det gir ikke mening. Men hvis man har sett en science-fiction film eller to skal man ikke kimse av hvor mange problemer tidsreise, og det å skulle forandre på noe som allerede har hendt, skaper, og hvis man har lest en bok i bibelen eller to så skal man ikke kimse av hvor høyt Gud elsker mennesker.

«Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg,
og før du ble født, helliget jeg deg;
til profet for folkene satte jeg deg.» Jer 1.5

«Kan en kvinne glemme sitt diende barn
og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte?
Og selv om en mor kan glemme,
så vil jeg aldri glemme deg.» Jes 49.15

The fabulous amusement of one's own company

2010-09-12T19:41:00.007+02:00

Forrige uke var jeg sosial tre kvelder på rad. To av de var jeg attpåtil lenge på skolen. Det ordnet seg på et vis med lesesalsplass likevel, og når man først er så godt i gang så blir man sittende en stund.

Så nå i helga fikk det den naturlige konsekvensen at jeg var litt lei av folk og av å gå ut av huset og sånn, og bestemte meg for å tilbringe resten av helga i mitt eget selskap. Og så godt selskap som jeg er, så er det kanskje ikke så rart. Med eller uten en partyhatt eller fem er jeg ganske god underholdning.

Jeg har ikke lekt med partyhatter i helga. Det var på onsdag. Men:

- Jeg installerte et ny versjon av et CAD-program, som vi brukte i førsteklasse, på fredag, og man blir nesten like hekta på å leke med 3D-modellering, som å spille dataspill.
- Jeg har lest 3 bøker. "Fuglane" av Tarjei Vesaas, "Tatt av kvinnen" av Erlend Loe og "Berserk til Valhall" av Jarle Andhøy og Alex Rosén. Ikke veldig mursteiner noen av de, men jeg kjemper meg sakte, men sikkert, gjennom bokhylla. De var ganske bra alle tre. Men jeg likte "Fuglane" best.
- Irritert meg over at jeg aldri klarer å finne et riktig tilfredsstillende system å organisere bokhylla etter. I dag har jeg reorganisert "Bøker på norsk"-delen av hylla; jeg har delt den opp i bøker jeg har lest og bøker jeg ikke har lest. Det ser litt rotete ut. Men jeg liker å se "bøker jeg ikke har lest"-avdelingen minke. Og vokse igjen når jeg kjøper nye...
- Hmm...kanskje jeg skal reorganisere tilbake igjen. Det ekke så greit det der altså.
- Man blir liksom aldri ferdig med å organisere en bokhylle. Eller å lese alle bøkene i den. Uansett.
- Jeg så Sherlock Holmes på nytt i går. Sloss-scenene var fortsatt like bra.
- Jeg har vasket klær. Jeg gikk tom for reine gensere, annet enn ullgensere. Det gjorde jeg vel strengt tatt på onsdag. Men det er kjedelig å vaske klær. Så jeg vurderte å bare gå å kjøpe noen nye gensere i stedet. Men jeg gadd ikke å gå til byen.
- Så jeg nettshoppa i stedet. Ikke gensere. Men litt filmer. Og spill. Og, ikke minst: Jeg bestilte xbox. :D:D:D:D:D:D:D:D:D:D

Jeg gleder meg allerede til neste "jeg er lei av folk og sånn"-helg :)

Cooking for Geeks

2010-09-06T13:07:00.003+02:00

I dag var jeg innom tapir for å se etter en pensumbok igjen (som fortsatt ikke har kommet...doh), og endte nok en gang opp med å kjøpe en annen bok i stedet:

Cooking for Geeks. Awesome!! I hvor mange kokebøker finner du sitater som: "I hope by now I've convinced you that it's okay to burn the meal, to read the entire recipe before starting, and that xkcd is awesome", og intervju med Adam Savage (mythbusters-fyren) liksom? ALT er bedre med xkcd.

Så nå er neste punkt på programmet å utstyre kjøkkenet med reagensrør, sånne kjemiker-kolber jeg ikke husker navnet på, infrarødt termometer og annet nerdestæsj.

Dette blir gøy =D

A-ha

2010-09-05T19:28:00.003+02:00

I går var det a-ha konsert på lerkendal, og sånn sett hadde Oda timet Trondheimsturen sin perfekt. (Jeg har besøk av Oda denne helga). Vi nøt konserten herfra:

God lyd, gratis, perfekte sitteplasser, og hvor lenge er det ikke siden du husket sist? (Eller dissa, for nynorskdelen av befolkningen).

Jeg elsker å huske. Å kjenne vinden som flyr forbi i det du husker frem og tilbake. Eller flyr forbi er kanskje litt å ta i da. Det er litt begrensa hvor fort du får ei huske til å gå. Selv om du husker kjempehøyt er du fortsatt noen kilometer i timen unna lyshastigheten.

Også er det så mange stemninger i det å huske. Det er som å være en liten unge igjen. Å hyle av glede når man begynner å komme litt høyt. Å være på en romantisk første date. (Det skjer iallefall på film...og når man har a-ha som bakgrunnsmusikk fra lerkendal føler man litt at man er med i en film...om ikke akkurat en romantisk komedie...). Å sitte aleine i en park å deppe på ei huske.

Men i går var det først og fremst å være som en liten unge igjen.

På tivoli. (Noe av musikken til a-ha er litt sånn tivolimusikk).

I Narnia. (Under lyktestolpen).

Og hvor bra er det ikke å ha hele lekeplassen for seg selv? I stedet for å stå inne i ei tett klynge som stinker av øl og svette, kan man hoppe vilt rundt når hele konserten tar av og avsluttes med "Take on me". Ikke for det; øl og svette har sin sjarm på konserter det også. Men det slår ikke å nyte en konsert fra et av norgeshistoriens største band sin avslutningsturné fra sin egen lille lekeplass. DET er glede, det.

Merethes teorem

2010-09-02T15:48:00.002+02:00

Merethes teorem:

"Dato x og dato y vil ikke inntreffe samtidig dersom kalenderen er kontinuerlig og x er ulik y."

Eksempel:

Hvis du har et møte den 2. september (x) og første stud.ass-timen i et fag 9. september (y), så er ikke begge deler samme dag.

Jeg tenker at det er viktig å ha et sånt teorem. For da slipper man å sitte på gløs helt til stud.ass-timen skulle begynt før man finner ut at: "Nei, det var ikke både 2. og 9. september i dag heller nei. Jaja. Sånn kan det gå."

Hva skulle man gjort uten livserfaring...?

Framtidsplaner

2010-09-01T11:35:00.002+02:00

Jeg hadde store planer for dette semesteret. Jeg skulle ta meg sammen og begynne å leve igjen.

- Jeg søkte om lesesalplass, da det ville gjort det mye lettere å komme inn i en sunn rytme for skolearbeid. Jobbe på skolen og slappe av hjemme. Ikke sitte hjemme å gjøre øvinger til alle døgnets tider (type begynne klokka ni om kvelden...). Jeg får gjort det jeg skal da også, men det går liksom litt utover fritida.

- Skaffe meg en ny hobby. Siden frekvens er litt dødt, det virker som det er flere enn meg som har lagt det litt på hylla, kunne jeg virkelig tenke meg en ny musikkaktivitet. Så jeg søkte opptak som fløytist i samfundets symfoniorkester. Det var bare en ledig plass, men det skadet nå ikke å prøve. Og tenk da, symfoniorkester! De har strykere! Tenk så gøy!

- Jeg får litt vondt i ryggen av å sitte så mye stille, så jeg meldte meg på et yogakurs på gløs.

Jeg fikk ikke lesesalplass. Alt for mange femteklassinger i år.
Jeg kom ikke med i symf.orch. Konkurranse er noe drit.
Og jeg ser ikke helt poenget med å trene heller. Man trenger ikke å trene for å sitte hjemme å stirre i veggen.

Ny plan: Kjøpe xbox. Spille xbox. Og lese bøker.

Dvs. med mindre jeg bestiller en xbox som forsvinner i posten, og alle bøkene mine plutselig blir selvantennelige og eksploderer mens jeg er på forelesning. Og det skal man ikke se bort ifra med den flaksen jeg har hatt i det siste...

Oppdagelser

2010-08-31T22:57:00.002+02:00

- Hvis du plukker fra hverandre et målbånd (du veit, et sånn du drar i også slipper du også ruller det seg sammen av seg selv fordi det er en fjær inni), og tar ut fjæra i midten så er det vanskelig å sette den inn igjen. Det er lettere å bare kjøpe et nytt målbånd. Eller bruke det gamle uten å rulle det sammen.

- Trøsteshopping funker. Iallefall trøsteshopping av bøker.

- Hvis man kjøper Bibelen (King James engelsk utgave), The Essential Writings av Gandhi og Mein Kampf av Hitler samtidig, fordi det er 3 for 2 på engelsk pocket, så ser de litt rart på deg i bokhandelen. Kanskje de til og med kommenterer det litt til de andre som jobber der og ler litt av deg også. Og sier at de håper du havner på Gandhi-sida. (Hadde jeg kommet på det før jeg gikk ut av butikken skulle jeg svart: Jeg er allerede på Bibel-sida. Men det kom jeg på litt seint. Doh.)

Vitne

2010-08-30T23:05:00.004+02:00

En bok av Immaculée Ilibagiza. Den handler om folkemordet i Rwanda. Immaculée gjemmer seg på et knøttlite bad (mindre enn badet mitt...) sammen med 7 andre damer i 3 måneder, og overlever, mirakuløst nok, men hele familien hennes blir drept. (Unntatt en bror i utlandet). Hun klarer på forunderlig vis, ved Guds styrke, å tilgi drapsmennene.

Jeg begynte å grine. Sist jeg begynte å grine av en bok var når Dumbledore døde i Harry Potter. Det er et par år siden jeg leste den.

Folk spør seg hvordan kan man klare å tro på Gud når det skjer så mye vondt i verden. Hvordan kan man klare å fortsette å tro når man opplever noe sånt? (Og ikke bare tro, men å tilgi!?!...syke menneske...).

Jeg tenker at det kanskje er feil spørsmål. Er det ikke heller på tide å tenke:

Hvordan skal man klare å komme seg gjennom noe sånt uten Gud? Er det i det hele tatt mulig å tilgi uten Jesus? Og hva skjer med deg hvis du fortsetter å bære på hat- og hevntanker etter noe sånt?

Hvordan ville verden vært hvis Gud tok med seg all kjærligheten sin og dro? Bare forlot oss her nede for oss selv?

Hvis verden er et helvete nå, hva ville den blitt da?

Helvete opphøyd i n-te. Der n går mot uendelig. Eller noe i den duren.

Fritt for å ikke være igjen her når Gud drar. Jeg foreslår at du blir med. Jesus vet veien. (Tips: han er veien).

NB. Hvis dette ble for svovelprekenish for deg så beklager jeg. Men les den boka og se bort ifra alle bønnescenene så blir du sikkert litt bekymra du også...

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud. For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er også vår trøst rikelig ved Kristus. - 2. kor 1:3-5 -

Fordi du fortjener det

2010-08-30T19:23:00.003+02:00

Standard middagstanker:

Bah...må jeg lage middag i dag også. Jeg gjorde jo det i går. Nei, forresten, det var kanskje dagen før det. Men uansett. Hvorfor skal jeg gidde å lage middag hver dag? Det er liksom ikke noe poeng når det bare er meg selv jeg lager mat til. Jeg spiser godteri i stedet. Og kanskje en hold-it hvis jeg har en i frysern.

Kjenner deg igjen? Forhåpentligvis ikke. Jeg gjør det ganske ofte. Og jeg kan ikke akkurat garantere at jeg aldri gjør det igjen (jeg er fortsatt lat...), selv om jeg faktisk klarte å se ganske så annerledes på saken i dag.

Hvorfor skal jeg spise ordentlig middag hver dag? (Sånn annet enn at det er sunt...). Fordi jeg fortjener det. Rett og slett. Jeg fortjener å spise en skikkelig middag hver dag, selv om det ikke er andre folk der. Og det gjør du også. Ikke fordi vi har gjort oss fortjent til det. Det er ikke noen som fortjener mer enn andre å spise en ordentlig middag, som smaker godt og som man blir skikkelig mett av. Men vi fortjener det. Fordi vi er mennesker. Skapt av Gud, alle sammen. Og Gud vil ikke at vi skal sulte. Eller føle at det ikke er noe poeng i å gjøre ting bare fordi ingen andre ser det. Jeg tror Gud elsker oss såpass, og vil at vi skal elske oss selv såpass at vi ser at: "Jo, jeg fortjener å ha det så bra at jeg kan ta meg tid til å fikse og spise en ordentlig middag hver dag, om det så bare er til meg selv. Fordi jeg er et menneske skapt i Guds bilde." Du har ikke mindre verdi for Gud når du er alene. Da skal du ikke ha mindre verdi for deg selv heller.

Så hva med de som ikke har mulighet til å spise skikkelig middag hver dag, fordi de ikke har råd eller det er matmangel eller lignende? Fortjener ikke de det også? Jo, det gjør de. Jeg tror Gud vil at de skal ha mat også. Og kunne sette seg ned å spise i fred. Men nå er det engang sånn at vi lever i en verden som ikke akkurat er perfekt, og det vi ikke kan gjøre noe med må vi leve med. Selv om vi sikkert kan gjøre mye mer enn det vi gjør nå for at folk ikke skal sulte. Dagens moral.

(Og krig og fred og sånn...liksom...).

Her om dagen var jeg hos Mari og Hanna Marie. Da så vi en episode av "The Golden Girls". (Eller Pantertanter, som det het når det gikk på tv3 en gang i tiden...jeg husker det fra jeg var liten...haha, rim). Det handler om fire gamle damer som bor i et hus sammen. Det så skikkelig koselig ut. Jeg fikk faktisk litt lyst til å bli gammel. Type, ikke dø når jeg blir 50, liksom. Og det veit jeg ikke om jeg har tenkt før.

Gamle damer-kollektiv er bra. Da trenger man ikke å tenke: "Baah...når jeg blir 60 år og fortsatt er singel kommer jeg til å være så ensom at jeg i desperasjon skaffer meg en katt eller åtte, også kommer jeg til å dø alene, også kommer kattene mine til å spise meg...". (For jeg regner med at alle synes det er helt naturlig å tenke sånn...ehm). Da kan man i stedet tenke: "Når jeg blir 60 år og fortsatt er singel kan jeg flytte inn i kollektiv med noen av venninnene eller kameratene mine. Det blir nesten som studietida, bare bedre, fordi man har litt mer økonomiske ressurser så man kan bo i et skikkelig hus...også slipper man eksamen og sånn. Dessuten tror jeg at jeg kan regne med at vennene mine ikke spiser meg hvis jeg dør. Hurra! Pensjonisttilværelsen blir gøy :)".

Døden en vinning?

2010-08-22T18:17:00.003+02:00

Jeg har akkurat lest ferdig boka "Jesus Freaks", som handler om folk som virkelig må ofre alt for å følge Jesus, som må gå i fengsel og som må dø for troen sin. Boka var litt så som så, det skulle ikke vært lov å trykke en bok med så mye skrivefeil, og den var ikke veldig godt skrevet heller akkurat, snarere tvert imot, men man kommer ikke utenom at det er noen veldig sterke historier.

Jeg blir like forundret hver gang jeg hører folk si at de ikke er redde for å dø. Det er mange kristne som sier dette, og jeg antar at de fleste av dem mener det. De frykter ikke døden, fordi den er starten på et evig liv med Jesus. Som godeste Paulus sjøl sa: "For meg er livet Kristus og døden en vinning". (Fil 1:21)

Og på en måte vil jeg jo si meg enig i det. Ja, jeg tror at Bibelen er Guds ord, og at det Paulus sier her er sant. Ja, jeg tror - eller vil iallefall tro - at det er et evig liv etter døden, sammen med Gud, som er mye bedre enn livet her. Og ja, jeg tror at jeg har tilgang til dette livet fordi jeg har tatt imot Jesus. Men jeg klarer likevel ikke å se på døden som en vinning. Kanskje som en befrielse. Men like mye lidelse og smerte. Jeg er ikke så redd for det som kommer etter døden. Det er liksom i boks. Men jeg er veldig redd for å dø.

Jeg tenker mye på døden. Sikkert litt mer enn hva som er sunt når man er 23 år. Men vi kan jo si at jeg er moden for alderen og tenker som en 70-åring, eller no. (Haha...).

På en måte er jeg takknemlig for at jeg er redd for døden. For i de verste stundene, da det betyr fint lite at folk rundt deg bryr seg, at Gud elsker deg og at det finnes gode ting her i verden, så er det kun frykten for å dø og samvittigheten som holder deg i live. Frykten blir en hjelp til å holde ut. Ikke bare en hjelp, men en grunn. Men samtidig hadde det vært fint å være en av dem som med oppriktighet kunne glede seg til å komme hjem til Jesus.

Når jeg leste om martyrene ble jeg litt provosert fordi de var så lite redde. Hvordan går det an? Her river de deg i fillebiter og du synger lovsanger? Er det mulig? Men etterhvert som jeg leste innså jeg at Gud lar ikke sine dø alene. Han er med oss hele veien. Og han advarer oss på forhånd. Paulus viste forskjellen på når det var på tide å rømme fra den illsinte mobben som ville ta livet av ham, og når oppgaven hans var fullført så han skulle overgi seg. Og han var ikke den eneste. Hvordan kunne disse martyrene vite at de skulle dø, og hvordan kunne de frykte døden så lite? Fordi Gud skulle ikke bare være der etterpå. Gud var med dem for å følge dem over.

I en eller annen film jeg har sett, eller en bok jeg har lest, jeg husker ikke helt hvilken, er det noen som sier: "Alle dør alene". Jeg tror ikke det er tilfelle. Det heter at Gud skal "hente deg hjem". Det innebærer ikke å vente på stasjonen. Det innebærer at noen reiser sammen med deg. Og det gjelder ikke bare martyrer. Det gjelder alle som har valgt Jesus.

Det er så fantastisk at Guds ord står fast. At vi kan stole på det han har sagt. At vi ikke skal trenge å bygge livet vårt på hvordan vi føler det, der og da, men kan bygge det på det Gud har sagt. At det er en reell mulighet.

Det gjør ikke livet noe lettere å være kristen. Men på en måte gjør det det likevel. For når jeg knekker fullstendig sammen og ikke orker mer, så knekker ikke grunnlaget; det som Jesus har gjort for meg. Forholdet mitt til Gud er ikke ødelagt. Og når jeg bare vil gi fullstendig blaffen, og har mest lyst til å dø så kan jeg få stole på at: "Det er faktisk ikke opp til meg. Det er opp til Gud. Det er han som bestemmer over døden. Jeg kan protestere over livet, jeg kan velge å bare eksistere framfor å leve, men det stopper der. Resten er opp til Gud." Noen avgjørelser er det godt å slippe å ta. Døden er en av dem.

Poe, wonderful Poe

2010-08-21T13:27:00.002+02:00

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Poe. For en god stund siden klarte jeg endelig å få tak i "Tales of Mystery and Imagination", og har vel i grunnen hatt lyst til å kaste meg over den flere ganger siden, men forventningene har vært såpass store at jeg har ikke helt klart å få meg selv til å begynne. Tenk hvis alt ødelegges når jeg begynner å lese? Da er det bedre at den står der i hylla og opprettholder mitt inntrykk av at Poe er fantastisk.

"Tales of mystery and imagination" er en samling av spøkelseshistoriene hans. Mer eller mindre. Jeg er nå i gang med "A Descent into the Maelström" som foregår i Lofoten. Veldig kult. Men nå er jeg en av de som synes det er fantastisk gøy hver gang jeg leser om Norge i utenlandsk litteratur. Jeg liker hvordan Poe blander fantasi og virkelighet i historiene, også i stedsbeskrivelsene. Man blir nødt til å google for å finne ut om stedene eksisterer. Fjellet Helseggen finnes tydeligvis ikke. Men det gjør "the Moskoe-ström" (Moskstraumen). Og man trenger vel kanskje ikke google for å finne ut at Stockholm ikke er en øy i Lofoten...

'The island in the distance', resumed the old man, 'is called by the Norwegians Vurrgh. The one midway is Moskoe. That a mile to the northward is Ambaaren. Yonder are Islesen, Hotholm, Keildhelm, Suarven and Buckholm. Farther off - between Moskoe and Vurrgh - are Otterholm, Flimen, Sandflesen, and Stockholm.' - Edgar Allan Poe

Hvordan kan man ikke like fyren?

Jeg gleder meg til å lese videre, og klarer nesten ikke å vente til jeg kommer til de mer kjente Poe-historiene; de jeg faktisk har hørt om. Sånn som "The Fall of the House of Usher", "The Pit and the Pendulum", "The Black Cat" og "The Tell-Tale Heart".

Ahhh...me likes =D

Uflaks, nesten uflaut

2010-08-18T20:45:00.003+02:00

Jeg gikk til ica for å kjøpe meg en Pepsi max, fordi...nei, jeg er vel i grunnen litt forbi det punktet der jeg gidder å komme med unnskyldninger for å kjøpe brus. Uansett. Jeg gikk til ica for å kjøpe meg en Pepsi max. Inne på ica gikk jeg til hylla der brusen stod, plukka med meg en en-og-en-halv-liters-flaske, og tuslet videre bortover mot kassen. Jeg burde ikke gått forbi potetgull hylla på veien. Ikke fordi det fristet meg til å kjøpe en pose potetgull også; det gjorde nok det, men det synes jeg ikke gjør noen ting. Problemet var at noen hadde mistet en tøymyknerflaske rett foran potetgullhylla, noe man ikke nødvendigvis ser når man står å sikler etter potetgull, så plutselig står man ikke å sikler etter potetgull lenger. I stedet sklir man i tøymykner, tråkker over, mister balansen, smeller inn i ei hylle og går skikkelig på trynet. Hurra.

Litt småfortumlet og veldig irritert reiste jeg meg opp og ble veldig lettet da jeg så at det ikke var en eneste person innen synsvidde fra der jeg stod. Dermed ble det nesten uflaut, og jeg slapp unna med en liten oppskraping på den ene armen.

Når man går heftig på trynet med ei brusflaske i hånda, så går man selvfølgelig tilbake og finner seg en annen brusflaske. Og tror du ikke jeg klarte å plukke med meg ei Pepsi-flaske istedenfor Pepsi max denne gangen? Å joda. For å ikke snakke om den saltsildposen jeg følte jeg ble nødt til å kjøpe som plaster på såret.

Noen kommer til å bli høy på sukker i kveld...

It's a fascinating world

2010-08-15T12:17:00.002+02:00

Verden er et fascinerende sted.

I går, på vei bort til gløs, så jeg en larve som kravlet seg bortover veien. Det var et fascinerende syn. Det virket som den hadde en liten klump inni seg som flyttet seg frem og tilbake. En halvdø kreftlarve eller no, som kjempet seg på vei mot livet eller døden. Selvfølgelig var det ingen kreftsvulst, det var bare midten av larven som beveget seg opp og ned når den dro bakenden framover mot framenden, og strakte seg ut igjen, sånn larver beveger seg vettu, og når jeg innså det var det ikke like fascinerende lenger. Men jeg ble stående å se på den noen sekunder til.

På vei til Betania, så jeg en død fugl. Egentlig synes jeg ikke døde fugler er spesielt fascinerende. Jeg har aldri vært noe særlig interessert i levende fulger heller, men jeg tror jeg liker de bedre enn de døde. Kanskje fordi døde fugler vanligvis enten ser ihjelkjørt ut, med fugledeler som mangler eller involler som tyter ut både her og der, og i verste fall er helt vrengt (noe som minner meg om en død rotte i Paris som fikk meg til å frike ut helt...men det er en annen sak), eller har ekle små fluer og andre innsekter som kravler rundt omkring på seg og fortæres på måter jeg ikke vil tenke på. Selv om det sikkert ikke er noe eklere enn vanlig spising. Det bare høres sånn ut. Fuglen har fortsatt fjær, liksom. Men fuglen jeg så i går, var annerledes. Ikke var den most og ikke hadde den noen synlige kravlingsenheter på seg. Den så ut som den rett og slett hadde kræsja i bakken, uten å ha kræsja veldig hardt, siden det ikke var noe blod og gørr. Kamikaze-fugl. Vingene var ute og greier. Jeg vet ikke helt åssen fugl det var. Kanskje en måke. Den var hvit. Og den hadde et fascinerende nebb. Litt stort med en sånn bøy på foran. Ordentlig nebb, ikke sånn pinglenebb. Jeg vet ikke hvordan nebb måker har, men jeg innbiller meg at de har sånn pinglenebb. Så da var det sikkert ikke en måke likevel. Eller kanskje det var det. Jeg blir nødt til å bildegoogle måke.

Nå har jeg bildegoogla måke. De har en sånn bøy på nebbet. Så det kan ha vært en måke. Men jeg er ikke sikker. Det jeg derimot er sikker på er at hvis jeg fortsetter med denne måkediskusjonen gidder du ikke å lese resten av blogginnlegget. Så vi går tilbake til gårsdagens fascinerende elementer.

Det neste jeg så, på vei til Betania, var et tre. Et klatretre. Jeg fikk skikkelig lyst til å klatre i det. Jeg liker klatretrær. Men det var litt høyt opp til første gren. Så jeg hadde ikke klart det alene. Jeg prøvde ikke heller. Men det så så fint ut å sitte i, det treet. På opptil flere steder. Jeg liker trær. Stort sett.

Det siste som fascinerte meg på vei til Betania i går var en bil som kjørte forbi. Den hadde rattet på feil side. Trodde jeg. Var jeg ganske sikker på. Men ikke helt. Så jeg ble nødt til å sjekke med en annen bil. En vanlig bil. Jeg gikk bort til noen parkerte biler og sjekket hvilken side de hadde rattet på, før jeg så tilbake til den forbipasserende bilen, siden jeg allerede da var usikker på om den faktisk hadde rattet på feil side, eller om det bare var noe jeg innbilte meg. Men da hadde den allerede kjørt forbi. Jeg så bare bakenden. Så det vil forbli et mysterium.

UL

2010-08-12T17:57:00.003+02:00

Det er vel kanskje på tide å si noen ord om UL. Men jeg har ikke så mye mer å tilføre enn det dere alle forventer å høre: "UL var fantastisk bra. Du MÅ bli med neste år!!".

Og det stemmer det. UL var fantastisk bra. Men hva var det som var så bra?

Topp 3:

1. Bønn.

UL 2010 har revolusjonert bønnelivet mitt. Selv om jeg skal innrømme at det har dabba av ca. helt etter jeg kom tilbake til Trondheim igjen, så tror jeg likevel at det har gitt litt input til mitt fremtidige bønneliv og forhold til Gud. Jeg har aldri likt så veldig godt å be høyt. Jeg tror det har litt med vane å gjøre, jeg har aldri blitt "opplært" til det, men det er nok ikke den eneste grunnen. Jeg får rett og slett litt prestasjonsangst hvis jeg skal be foran andre mennesker. Og da tenker jeg at det er greiere å be stille, for bønn handler om meg og Gud, ikke om å vise seg fram for de som måtte høre på, eller å tenke på hva de synes. Og hvis det ikke er folk i nærheten, hvis jeg sitter på rommet mitt alene og ber, så virker det liksom litt rart å be høyt. Det er én ting hvis jeg er skikkelig "høy på den Hellige Ånd". Du vet, når man noen ganger virkelig kjenner Guds nærvær. Men det er jo ikke alltid man gjør det. Og selv om jeg vet at Gud hører da også, så virker det litt som man snakker til veggen...

Ikke det at det er noe galt med å be stille. Men det kan være styrkende for andre å høre det når du ber for dem også. Det vet jeg av egen erfaring.

Som smågruppeleder ble jeg nødt til å be høyt. Gruppemøtene ble startet og avsluttet med bønn, og det virket liksom litt for teit å skulle oppfordre de andre til å be, men å ikke be høyt selv. Det var rett og slett for dumt å la være. Men jeg merket også at prestasjonsangsten ikke var der mer. Kanskje fordi deltakerne på gruppa mi var en 6-7 år yngre enn meg? Eller kanskje noe av mer åndelige dimensjoner stod bak. Jeg vet ikke. Men det føltes iallefall naturlig og be. Høyt. Å snakke med Gud i full offentlighet foran andre mennesker. Og når det er naturlig, gjør det litt med frimodigheten din også.

UL 2010 ble den første gangen jeg gikk til forbønn på et møte. Det var kanskje på tide.

Ikke nok med det; jeg hadde en spesielt sterk bønneopplevelse. Jeg fikk være med å be for en/ei som skulle salves og som vi skulle be om helbredelse for. Vi var tre stykker som ba for vedkommende, i et lite rom, så jeg snakker ikke om no sånt helbredelsespredikant, opp på scenen, halleluja-greier. (Det er ikke så nøye akkurat hva eller hvem det var; siden jeg ikke har spurt om tillatelse til å si det, så lar jeg det være anonymt. Men det var en såpass sterk bønneopplevelse for meg, at jeg kan ikke la være å si noe om det). Jeg har alltid vært skeptisk til det her med helbredelse. Greit at Jesus dreiv å helbredet folk i Bibelen, og jeg aksepterer at det har skjedd, og Gud er allmektig og alt det der. Men du kan aldri helt stole på folk. Forsvant den kreftsvulsten virkelig, eller er det bare noe de finner på? Og ja, Gud er allmektig, men at amputerte bein kan vokse ut, det er å dra den litt langt, eller hva?

Nå veit jeg ikke om han/hun vi ba for ble helbredet der og da, om det vil skje gradvis eller om det vil skje i det hele tatt. Men jeg er 200% sikker på at det er mulig for Gud. For når vi satt der og ba, gav det meg en følelse av å bli fylt med en helt umenneskelig sterk kraft. Ikke sånn at jeg kunne gjøre noe spesielt med den, men sånn at jeg vet at det var krefter i sving. Gode krefter. Den Hellige ånd og Guds krefter. Og Jesus da. Vi snakker treenighet her. (Tror jeg...det er vel ikke akkurat sånn at man kjenner forskjell...).

Hvis du leser dette og ikke er kristen er det mulig du tror at det har tilta helt for meg nå. Det skal du få lov til. Jeg veit jeg er litt sånn sær til tider. Men jeg er også temmelig skeptisk til mye, relativt fornuftig og antakeligvis en av de smartere personene du kjenner. (Ikke for å skryte, altså...). Så du kan tro at jeg er gal. Eller du kan tro at alt er mulig for Gud. Til og med helbredelse.

2. og 3. Nå ble jeg litt lei av å skrive, og nr. 1 ble litt lang, så kanskje jeg tar 2. og 3. en annen gang :)

Money, money, money...(og sjokolade)

2010-08-12T12:10:00.004+02:00

Når man er nødt til å betale med kredittkort for å kjøpe seg en vaffel og en brus (eller for så vidt bare en vaffel eller bare en brus også) på gløs, da er man blakk.

Når man faktisk vurderer reelt å bruke kredittkort for å kjøpe en vaffel og en brus, og dessuten synes et av de største problemene med å være blakk er at man ikke kan kjøpe sjokolade, bør man kanskje ta noen av vanene sine opp til vurdering.

Neeh...

Ikke at jeg har store økonomiske problemer, eller no. Ting løser seg lett når studielånet kommer. (Ja, jeg har betalt semesteravgift og sendt inn svarbrev...). Dessuten har jeg begynt og jobbe denne uka, og ser framover mot 3 stud.ass-stillinger til i løpet av høsten (ikke alle samtidig, riktignok). Mat i frysern har jeg også, så jeg sulter ikke i hjel. Men jeg tror aldri jeg har hatt så lite penger før i hele mitt liv. Iallefall ikke når jeg har styrt min egen økonomi.

Sommerjobb er lurt. Å jobbe tidlig på sommeren er nok også lurere enn å jobbe seint på sommeren. For da kan man kjøpe sjokolade seint på sommeren også.

Oppdatering: JAAAA! Studielån! Og sjokolade!

Boksommer

2010-07-30T00:34:00.003+02:00

Ikke like boksommer som det var bokpåske i år, men litt har jeg da lest.

Hvis du har planer om å lese Kristin Lavransdatter i nærmeste fremtid, og ikke kjenner noe særlig til historien allerede, så kan du se på dette som en spoiler-alert. Ellers kan du lese videre.

Jeg har nå kommet til bok tre om middelalderhusfruen, og syke tid hvor spennende slutten på bok nummer to var. Det var nitrist når Lavrans døde, men det visste jeg fra før at kom til å skje. Men når det begynte å virke som Erlend kanskje kom til å dø han også (man tuller ikke med dødsdom for landsvik, gjør man vel), da ble jeg nesten litt stressa. Når klokka var to om natta hadde jeg 40 sider igjen av boka, og visste fremdeles ikke hvordan det kom til å ende. Frustrasjon! Og trøtthet...så litt uvilling utsatte jeg resten til i dag tidlig. Og heldigvis gikk det bra. Jeg er riktignok av den mening at happy endinger er patetiske, teite og malplasserte altfor ofte, men nå passet det seg. Både Erlend, Kristin og de sju ungene (stakkars dame...jeg er glad jeg ikke lever i middelalderen) lever i beste velgående foreløpig. Men jeg er ikke så langt ute i bok tre ennå. Så vi får se hva som skjer.

I dag har jeg også dechiffrert Dali's Mustache, en fantastisk liten bok som jeg presterte å kjøpe på fransk istedenfor engelsk når jeg var på Dali-museet i Paris. Doh. Men men. Nå har jeg altså lest en bok på fransk. Sort of. Det står en setning på hver side. Nesten. Og det tok meg ca. tre timer med god hjelp av en fransk lommeordbok, google translator og en nettside med bøyning av franske verb for å komme meg gjennom den. Så...jeg skal vel ikke akkurat skryte på meg alt for store franskkunnskaper. Uansett så er det de fantastiske bildene som gjør boka verdt å lese. Teksten gjør dem bare enda litt morsommere.

Men jeg har da lest en bok på fransk nå. Det er kult. Punktum.

Fun now, but not so fun then, travelling moment

2010-07-29T15:04:00.004+02:00

For å opprettholde mitt rykte som den hederlige vinneren av en dopapirpris for et par år siden, er det på tide med en liten dopapirhistorie. Da er det jammen flaks at jeg har nok en hendelse fra Paris som jeg ikke har blogget om enda, og som tilfeldigvis omhandler blant annet dopapir.

Det var en dag, jeg husker ikke helt hvilken, men jeg tror det var en fredag, at jeg våknet av at jeg måtte på do. Jeg pleier ofte å våkne av at jeg må på do. Det er vel stort sett det jeg våkner av hvis jeg ikke har satt på noen alarm. Enten det eller at jeg er veldig, veldig sulten. Denne dagen var en fridag, og jeg hadde følgelig ikke skrudd på vekkerklokka. Så jeg våknet altså av at jeg måtte på do.

Det var ikke så mye dopapir igjen. Akkurat nok til mitt lille ærende, men jeg ble nødt til å bruke resten. Jaja, tenkte jeg. Jeg skal nå ikke sitte inne på rommet mitt hele dagen. Så hvis vaskedama glemmer å gi oss dopapir igjen, så kan jeg alltids stikke innom butikken. Og skulle det bli krise før det, så kan jeg alltids stikke ned på doen nede i lobbyen og stjele litt papir derfra.

Og du veit hvordan man alltid må fryktelig på do når man ikke kan gå på do, eller blir trøtt når man ikke kan sove, eller sulten når man ikke kan spise? Man klarer liksom ikke å tenke på noe annet? Dette var ikke noe unntak. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn "hva om jeg må på do?", og, tro det eller ei, plutselig måtte jeg veldig på do igjen. "Krisen" nærmet seg et faktum, og jeg bestemte meg for å gå ned i lobbyen og stjele litt dopapir bare for sikkerhets skyld. Det var greit å ha liksom.

Så jeg begynte å lete etter nøkkelen min. Jeg lette og lette. Jeg tømte veska mi flere ganger, og ryddet opp i alle tingene mine for å finne den. Men jeg fant den ikke. "Olia (min russiske romvenninne, that is) må ha tatt med seg begge nøklene våre ut ved en feiltakelse", tenkte jeg. "Jeg brukte jo nøkkelen min for å komme meg inn på rommet i går, så jeg kan ikke ha mistet den heller". Jeg sendte noen mailer og fikk bekreftet at dette stemte.

Så dette var et dilemma jeg ikke akkurat hadde sett for meg. Ikke engang når jeg var på grensen til et lite panikkanfall for alt som kunne gå galt i storbyen, før jeg dro, så jeg for meg dette. Min russiske romvenninne hadde tatt med seg begge nøklene, til rommet vårt med smekklås på døra, til Areva (som ligger noen timer utenfor Paris med tog) da hun dro klokka halv seks om morgenen, vi var tomme for dopapir og jeg klarte ikke å slutte å tenke på toalettbesøket jeg ikke akkurat ville hatt vondt av. Jeg kunne gå ut av rommet, men da ville jeg ikke klare å komme meg inn igjen.

What to do, what to do?

Jeg bestemte meg for å vente på vaskedama.

Etter det som virket som en halv evighet, og som i virkeligheten var kanskje en time, kom hun. Hun snakket ikke engelsk. Men når jeg pekte på den tomme dorullholderen skjønte hun hva jeg mente, og jeg tror aldri jeg har vært så glad for å se en dopapirrull før i hele mitt liv. Lykke!

Så var et problem borte. Men jeg hadde fortsatt ingen nøkkel. Jeg hadde fått foreslått gjennom min mailkorrespondanse med den ene internen at jeg kunne høre i resepsjonen om de hadde en ekstranøkkel. Men jeg hadde tidligere fått inntrykk av at noen av resepsjonene ikke akkurat snakket flytende engelsk, om de så skjønte litt, og dessuten; hvis jeg forlot rommet mitt og av en eller annen grunn ikke skulle få tak i en ekstra nøkkel, så ville jeg ikke komme meg inn igjen før sent om kvelden, når Olia kom tilbake. Dette var gambling på høyt nivå.

Jeg hadde ikke så lyst til å kaste bort en hel fridag på å sitte inne og stirre i veggen, dessuten kom jeg til å bli sulten etterhvert, og det var lite fristende å spise knekkebrød resten av dagen. Så jeg tok nå en sjangs, og tuslet ned til resepsjonen.

Jeg forklarte situasjonen. Og selvfølgelig skjønte ikke resepsjonisten hva jeg sa. Doh.

Men hva har man vel ikke google for?

Jeg fikk beskjed om å skrive ned hva jeg mente på engelsk, så kunne hun putte det inn på pcen sin og oversette der.

Problem løst.

Akkurat da likte jeg google. Nesten like mye som jeg likte dopapir.

Sikling

2010-07-28T18:56:00.005+02:00

De siste to dagene har jeg vært på besøk hos Therese, Roar og minidyrehagen på Eidsvoll. De så ut til å ha det fint. Siden sist jeg var der har Therese flyttet inn alle tingene sine, de har begynt å male gangen og de har fått en tv opp på veggen. Jeg mener også fast og bestemt at kjøkkengardinene ikke var der sist, men Therese mener det motsatte og jeg antar at hun trekker det lengste strået akkurat her.

Jeg har tilgitt Idefix (katten) for at han tråkka meg i øret den gangen, så nå er vi ganske gode venner. Selv om han røyter. (Jeg tok ingen bilder i helga, men hvis jeg hadde gjort det hadde det sikkert kommet et søtt bilde av meg og en grå katt her. Så du kan jo se det for deg, eller no. Søtt, søtt, søtt).

Jeg kommer ganske godt overens med Airo (hunden) også, på tross av at han lukter hund og røyter masse. Jeg skjønner at han ikke kan noe for det, man kan ikke akkurat bare be han slutte å lukte hund liksom, men jeg tror jeg hadde likt hunder bedre hvis de lukta blomster. Eller grønnsåpe. Eller kaffe. Eller nybakt brød. Eller kjekk mann. Ikke sånn "svett etter at jeg har lekt med hunden min så jeg lukter hund jeg også"-mann eller "hei, vil du lukte på sokkene mine"-mann (eller noe i den duren), men ikke for mye aftershave heller. Jeg lurer på om aftershave for hunder hadde vært en holdbar foretningsidé? Man måtte riktignok tenkt ut et litt mer passende navn, man kan jo ikke drive å barbere av hunden all pelsen heller hver gang man går lei av at den lukter hund. (Som er etter et par timer for min del, men andre har kanskje litt høyere smertegrense...).

Dette var en liten avsporing. Se for deg et søtt bilde av meg og en hund. (Og lukten av nytrukket kaffe...mmm).

Therese og Roar har xbox. Eller strengt tatt er den vel kanskje Roar sin. Jeg liker xboxen. Vi har aldri vært uvenner. No hard feelings at all. (Søtt bilde av meg og xboxen...).

Etter helga (som riktignok ikke var ordentlig helg, men mandag-onsdag. Men det føles som helg...) kan jeg dessuten trekke følgende konklusjon:

Therese (og Roar) har lyst på noe som sikler (selv om de sannsynligvis kommer til argumentere med at: Nei, den sikler ikke, den er jo så søt...eller no):

Jeg har lyst på noe man kan sikle etter:

Ahhh. Sikle, sikle, sikle.

Alt til deg

2010-07-26T13:43:00.003+02:00

Jeg skal være smågruppeleder på UL i år. Det begynner om under en uke. Så her om dagen fikk jeg en mail med opplegget. Jeg leste gjennom det og tenkte: "Wæææ, hva er det jeg har sagt ja til nå?". Ikke det at det er så ille egentlig. (Jeg tenkte akkurat det samme før Paris-turen også, og den viste seg jo å bli veldig bra). Men å skulle presentere meg selv for gruppa mi ved å fortelle min troshistorie, og fortelle om mitt Bibel- og bønneliv virker ikke så veldig fristende akkurat nå. Siden det har vært nærmest ikke-eksisterende det siste halvåret. Og som leder skal man jo være et godt forbilde, skal man ikke?

Ikke det at jeg har tenkt til å trekke meg. På UL skal jeg. Jeg veit at jeg har godt av den utfordringen det er å være leder. Og jeg tror Gud vil at jeg skal ta den utfordringen. Det var derfor jeg sa ja i utgangspunktet. Ikke bare fordi Mari og Hanna Marie maste, og fordi man får UL gratis. Selv om det ikke akkurat trekker ned det heller. Men i en lederrolle blir man tvunget til å tenke på andre framfor seg selv, og å sette fokuset på Jesus istedenfor seg selv. Og det har jeg definitivt godt av. For er det noe jeg har tenkt på det siste halvåret så er det meg, meg, meg, meg, meg.

For ca. to måneder siden var jeg hos legen og fikk diagnosen depresjon. Jeg har visst det selv, eller iallefall hatt sterke mistanker om det, mye lenger enn det, men rundt påske ble det såpass ille at jeg var nødt til å gjøre noe med det. Og fordi jeg er så fantastisk glad i leger, psykologer og annet helsepersonell (ikke akkurat...), så tok det meg ca. en måned å komme meg til legen.

Det skal sies at det går bedre nå enn det gjorde da. En måned i Paris og to måneder på anti-depressiva løser ingen problemer, og om det så gjorde det kan man jo ikke akkurat drive å flykte landet en måneds tid hver gang man er langt nede... Men å komme seg vekk gir deg en liten pause fra virkeligheten, og medisiner gir deg tilbake lysten til å gjøre noe annet enn å sove hele dagen.

Uansett. Når man er langt nede psykisk så blir man veldig selvopptatt. Man tenker bare på seg selv og det fullstendige kaoset inne i hodet sitt som man gjerne skulle ha ryddet opp i. Man har lite til overs for andre mennesker og man har lite til overs for Gud.

Er det en ting de siste månedene har lært meg så er det ydmykhet. Aldri før har jeg følt meg som et mer syndig menneske. Og aldri før har jeg følt så sterkt at jeg virkelig trenger Jesus. Ikke fordi det gjør ting lettere. For det gjør det ikke. Det er ikke noe poeng i å be Gud om at jeg må føle meg bedre, for jeg vet at med en gang det skjer kommer jeg til å dra meg selv ned igjen. (Jeg snakker av erfaring her ja...). Og selv om jeg kan skylde mye av synden jeg leker med på depresjonen, mange av tankene som ikke er bra, og mye av det jeg gjør som ikke er bra, så er det fortsatt meg. Det er fortsatt jeg som må stå foran Gud med det her. Da holder det ikke å si at jeg var syk. Andre folk blir også syke. Da er det jeg som må stå for det jeg har gjort og tenkt.

Da er det godt å ha Jesus. Takk og lov at Jesus har ordna opp i forholdet mellom Gud og meg allerede. Takk og lov at Gud ser Jesus i stedet for meg, når jeg står der på dommens dag og prøver å komme på dårlige unnskyldninger for alt det jeg har gjort og tenkt som ikke virker til noe annet enn ødeleggelse. "Without Jesus, I would pretty much have been screwed...", som jeg ville sagt det på nynorsk. Jeg klarer kanskje ikke å være overdrevent glad for det, iallefall ikke uten medisiner, men jeg er veldig, veldig, veldig takknemlig.

To sum up, når jeg ikke klarer å lese i Bibelen, når jeg knapt nok klarer å be, da er det denne bønnen som sendes oppover (det er så praktisk når noen har skrevet det for deg):

Her er mitt liv
Så mangelfullt og enkelt
Her er min bønn
Så kortfattet og svak
Her er min synd og alle mine mangler
Men alt hva jeg har gir jeg til deg

Jeg gir alt til deg
For jeg vet du vil ha det
Mine to fisker,
mine fem brød gir jeg til deg
Jeg gir alt til deg
Alle mine tårer
og alle mine sår de gir jeg til deg

Standardferie

2010-07-25T18:35:00.003+02:00

Så er det tilbake til standardferien. Sitte hjemme hos mamma og pappa og stirre i veggen. Eventuelt på en eller flere av de ørtenhundre sidene av Kristin Lavransdatter, som jeg fortsatt ikke har klart å komme meg helt gjennom.

Jeg har kommet over et interessant (eller muligens fullstendig uinteressant) lite problem med blogging. Når det skjer noe spennende, når man opplever masse nye ting og møter nye mennesker, når man for en gangs skyld ikke bare har ett liv, men lever så mye at det nesten nærmer seg to, da har man i grunnen ikke tid til å blogge. Ikke spesielt lyst heller. Da vil man heller oppleve.

Når man sitter hjemme og stirrer i veggen derimot, da er det nesten umulig å la være. Og det er ikke så mye å si om den veggen. Den er lysegul. Med en grønn bord. Midt på. Jeg har aldri helt skjønt greia med border. Det var det det var å si om den veggen. Kanskje jeg må finne meg en annen vegg...

Fun travelling moment:
Det var en dag i Paris at vi gikk fra internatet og bort til kantina på campuset der vi bodde. Når vi nærmet oss kantina så vi noen politimenn og en politibil. Yay. Action. Vi gikk videre bortover, og så at det var en fyr som ble arrestert. Han virka ikke så veldig glad for å bli arrestert; den ene politimannen måtte sitte på han for å få han inn i bilen. Når vi snudde oss og så andre veien, så vi at det stod noen andre politimenn og intervjua en dverg... Da tenkte jeg med meg selv: Hva i alle dager?!? Og noen av de andre beskrev det som et "typical Jerry Springer moment".

Jeg hadde veldig lyst til å ta bildet av det hele, men etter en litt ubehagelig hendelse med en hund og en full/dopa/gal franskmann tidligere den uken, og med en idé om at man tar vel kanskje ikke bilder av at folk blir arrestert, lot jeg det være.

I'm a tree

2010-07-24T22:14:00.002+02:00

Jeg er tilbake i Norge. Det er mange trær her. Overalt. Det var det første som slo meg når jeg fløy inn over gardermoen. Syke tid så mange trær det er her.

I dag har jeg og Oda besøkt Tom Viggo, som har kjøpt hus i skogen. Det var koselig der. Men det var mange trær der også. Så i dag har jeg lekt tre, klatret i tre og sett tre/trær. Jeg liker trær, i grunnen.

Når vi kjørte til TV hørte vi "Seasons in the Sun" på radioen. Fintrist sang. Den fikk meg til å tenke på denne lille videoen. "Seasons in the sun" med Kurtern på trommer. Jeg begynner nesten å grine når jeg ser den. (Og jeg innser at det nå er to Kurt Cobain innlegg på rad, sort of, men det gjør ingenting).

Leszek Mozdzer

2010-07-18T22:25:00.006+02:00

Ahhh. Løv at first sight. Or hearing. Eller no. Nei, vi snakker ikke om min nye franske kjæreste. Og jeg er klar over at den setningen med litt godvilje kan tolkes som at jeg har fått meg type her nede. Det kan jeg avkrefte med en gang. Men Monsieur Mozdzer (som for så vidt egentlig skrives med prikker over z-ene, men det går ikke på mitt tastatur...tror jeg) spiller piano som en gud og ligner på Kurt Cobain uten at man trenger å legge så veldig mye godvilje til, bare litt, da Kurtern aldri opptrådte i dress.

Det er et eller annet Chopin-jubileum i år, og i den anledning arrangeres det i sommer gratis Chopin-konserter i Luxembourg-parken i Paris seks søndager på rad. Jeg har ikke fått somla meg til å dra på noen før nå, men den nest siste var i dag og jeg er ikke her neste søndag, så det var nå eller aldri. Repertoar og musiker(e) varierer fra gang til gang, og i dag var det den polske jazzpianisten Leszek Mozdzer som skulle fremføre jazz-improvisasjoner over Chopin-temaer.

Jeg var tidlig ute og fikk meg en god plass, og jeg angrer ikke. Det var helt fantastisk. Både været, parken og musikken. Jeg var riktignok forberedt på klassisk Chopin, men jazzvariasjoner funket kjempebra og var utrolig kult! Som Mozdzer selv sa: "I'm shure that if Chopin was alive, he would play jazz".

Jeg filmet ca. halvparten av konserten (så ble minnekortet fullt...doh), med et kamera som ikke akkurat er laget for filming, men lyden ble ganske god. Så her er en liten smakebit. (Ikke halve konserten, altså...). Enjoy!

Communication breakdown

2010-07-15T21:17:00.005+02:00

...er å gå til en frisør i Paris som ikke snakker engelsk, når du selv ikke akkurat kan skryte på deg noen nevneverdige franskkunnskaper.

Jeg har vært hos frisøren i dag. Jeg har tenkt litt på å få håret mitt litt lysere igjen, litt nærmere min naturlige hårfarge. Helst blondt. Eller litt mørkere hvis blondt ikke går. Svart til blondt er tross alt en ganske drastisk endring. En type endring man ikke fikser selv på badet hjemme, men går til frisøren med. Så jeg tenkte: Hvorfor ikke gjøre det her i Paris? Det inngår ikke akkurat i feriebudsjettet mitt (som er ganske sprengt allerede), men det koster bare halvparten av det det gjør i Norge her. Så da må det være lov...

Jeg frykta før jeg kom dit at min elendige fransk kunne bli et problem. Så jeg fikk Jade, ho ene som er intern på seminaret, og som er fransk, til å bli med meg, for å finne en bra frisørsalong og for å fungere som tolk. Det funka ganske bra. Vi fant en respektabel Franck Provost frisørsalong (ikke den på bildet, den tok jeg bare tilfeldigvis bilde av en gang jeg så en i Paris og syntes det var kult fordi jeg kjente igjen navnet...den på bildet ligger midt i Paris et sted, jeg gikk til en i Sceaux), og Jade fikk forklart frisøren hva jeg ville ha gjort, og fortalt meg hvor mye det kom til å koste og sånn. Så gikk ho.

Den viktigste snakkejobben var i grunnen gjort. Men jeg kunne fortsatt ikke fransk. Og frisøren kunne veeeldig lite engelsk. Men vi kom nå fram til noe på et vis. Jeg pekte på bilder, og nikka, smilte og gav tommel opp hver gang ho spurte om et eller annet som kunne virke som "går det bra?". Og når vi kom til klippinga pekte og viste jeg, og ba ho klippe mer der ho tok for lite.

Jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Det ble ikke helt blondt, det var visst ikke mulig når jeg hadde det så mørkt, men det ble kult for det. Og det besetningen måtte mangle av engelskkunnskaper tok de igjen i hyggelighet og friseringsevner.

For å si det sånn; jeg har iallefall de siste tre-fire gangene jeg har vært hos frisøren bedt de om å ikke klippe noe særlig av luggen. Lang lugg, kort ellers. Det bør ikke være så veldig vanskelig. Men dette er første gangen frisøren faktisk lot luggen være. Og bare skar av så vidt litt nederst, for å få den til å ligge fint. Ikke klippe av en cm eller to og kalle det "litt". Og det selv om vi ikke snakket samme språk...pretty impressive. Me happy =)

Jeg og noen til fant forresten en fantastisk vintage-klesbutikk her om dagen. Type stoooor. Med salg.

Så jeg kjøpte dette skjørtet. Me like =)

Ikke bare ferie

2010-07-12T19:21:00.002+02:00

For å rette opp inntrykket dere muligens må ha av at jeg bare sløver her borte, tenkte jeg at jeg skulle si litt om hva det faglige opplegget går ut på, og hva vi egentlig lærer her. Jeg har ikke bare ferie, og opplegget er litt mer enn bare sosialisering.

Temaet for seminaret er bærekraftig utvikling. Jeg er litt av den oppfatningen, eller var iallefall det før jeg kom hit, at det høres fint og flott ut, men miljø og sånn er mest svadaprat. Man får ikke gjort så mye. Men jeg har blitt positivt overrasket over forelesningene, og faktisk lært litt av de. Begrepet bærekraftig utvikling er litt mindre svevende, det henger virkelig sammen med det å skulle jobbe som ingeniør.

Vi drar på en del bedriftsbesøk. Vi har vært hos IBM, L'Oreal og Unesco alle sammen. Noen av oss har vært hos Societe Generale, og noen skal til Areva og/eller Coca Cola. Det var litt plassbegrensninger, så vi ble plassert på en eller to av de tre sistnevnte. Jeg fikk dra til Societe Generale, men ikke de to andre.

Bedriftsbesøkene fungerer som eksempler på bærekraftig utvikling satt i kontekst og/eller en forsmak på en framtidig ingeniørjobb (som et vanlig bedriftsbesøk). Dessuten litt reklame... Siden vi er ingeniørstudenter fra forskjellige retninger her er det ikke alt som er like interessant for alle. For meg var det definitivt L'Oreal som var mest spennende, for der fikk vi se produksjonen.

Vi har også noen litt mer kulturelle utflukter. I dag var vi i Sceaux parken, I morra skal vi på Art et Metier-museet, og på onsdag er det Bastille-dagen (den franske nasjonaldagen, 14. juli). Spesielt onsdag tror jeg blir veldig spennende.

Vi har tre prosjekter som skal gjøres. Ingen skriftlige rapporter, men hvert prosjekt avsluttes med en muntlig presentasjon. Det første prosjektet var et individuelt prosjekt og gikk ut på å lage en plakat for å presentere seg selv, for så å holde en muntlig presentasjon av plakaten/deg selv. Ikke veldig vanskelig. Det neste prosjektet er et gruppeprosjekt der vi skal sammenligne ingeniørstudielivet/-yrket i de delene av verden som gruppemedlemmene er fra. Min gruppe består av tre fra Norge og tre fra New Zealand. Det siste prosjektet er et gruppeprosjekt om bærekraftig utvikling, som jeg ikke har satt meg helt inn i ennå.

Vi må skrive dagbok/journal og reflektere over ting og tang. Det er mye som skjer, så det er litt stress å få tid til det.

Og ikke minst, man lærer veldig mye om hvordan det er i andre land ved å snakke med folk med andre nasjonaliteter.

Har jeg nevnt at vi får karakter på det greiene her? Joda. Og får man en C eller bedre, og holder en presentasjon når man kommer tilbake til hjemlandet, så får man 6 studiepoeng eller noe i den duren. (Ikke helt sikker på om det tilsvarer 6 studiepoeng i Norge da...). Som jeg ikke vet om jeg kan bruke til noe fornuftig. Men det er sikkert greit å ha :)

Så det er ikke bare "betalt ferie" fra NTNU. Men det er fortsatt gratis tur til Paris. Og man blir kjent med nye folk fra flere steder i verden. Og vi har noen fridager også. Så det er absolutt verdt det!

Shoes

2010-07-10T16:52:00.003+02:00

I dag har jeg kjøpt sko. Det var kjærlighet ved første blikk.

Og jeg vet at jeg har sagt at jeg ikke skulle shoppe noe særlig her. Men folkens. Det er salg i Paris. Overalt. Virkelig salg. Skoene over kostet 24 euro. De var satt ned fra 80 euro. Me like. Me løøøøvs.

Jeg har muligens kjøpt litt klær også. Og litt bøker. Type en fra hver museum jeg har vært på. Pluss pluss.

Det kan bli spennende å skulle komme seg på flyet hjem, i og med at bagasjegrensen min er på 20 kg, og jeg hadde ca. 19,8 kg når jeg dro hit...doh.

Kattehevn

2010-07-09T23:24:00.004+02:00

Jeg og Bayleigh (fra New Zealand) gikk en "guidet" tur i Paris i dag. Det vil si at vi fulgte ca. en rute vi fant i en guidebok i en eller annen del av byen som jeg ikke husker hva heter akkurat nå. Men det var et koselig strøk.

Det var en del katter der. Som jeg kanskje har ymtet frampå et par ganger tidligere er jeg ikke veeldig fan av at folk tar noen tusen bilder av katten sin og legger ut på facebook eller youtube, eller bare viser fram på den tradisjonelle måten. (Type: Dette er katten min i stua, dette er katten min på kjøkkenet, her spiser katten min, her sover katten min, er hopper katten min, her dreper katten min en mus, her er katten min søt, her er katten min enda søtere på akkurat samme sted, osv...).

Uansett. Dette er hevn. Jeg tok bilder av alle kattene jeg så på veien. Og jeg legger de ut her. Sååå søte. Søte, søtere, søtest. Eller no. Og dette er egentlig en snill variant, siden det bare er ett bilde av hver katt. Enjoy =)

L'Escargot...

2010-07-08T23:45:00.005+02:00

...eller snegler, som det heter på norsk. Jeg har spist snegler i dag. Respect to me.

Ei av jentene har bursdag i dag, så vi dro ut for å spise på en typisk fransk restaurant, de fleste av oss. Og når man først har sjansen, så må man jo nesten prøve. Om ikke annet, så for hevnens skyld. Type: Jeg hater deg snegle, så du fortjener å bli spist.

Dette er en sneglegaffel. Type gaffel man spiser snegler med. Ikke type metaforisk veldig treig gaffel eller no.

Sneglene ble servert i en type hvitløkssmørsausting.

Jeg nøler "litt"...

...men må man, så må man. (Og jeg burde gjøre noe med håret mitt igjen...jeg har ikke måne, jeg er bare egentlig blond...)

Hmm...hva smaker egentlig dette?

Det var faktisk ganske godt. Selve sneglen smaker egentlig ingenting, det du kjenner av smak er hvitløkssmøret. Så det jeg gruet meg litt til var i hovedsak konsistensen. Jeg hadde sett for meg no slimete, ekle greier. Litt som sopp, bare verre. Og fullstendig utyggbar. Men det var ikke sånn i det hele tatt. Ikke no slim, og fullt tyggbar. Så hvis du noen gang får sjansen bør du prøve det :)

Sneglene var forrett. Siden jeg var så godt inne i å prøve nye ting, og fordi det høres fancy ut, og var sykt billig sammenlignet med norske priser, gikk jeg for andebryst som hovedrett. Det var helt fantastisk!!

Og en liten Creme Brulee (eller hvordan det nå skrives) til dessert =)

Veldig bra kveld. Og veldig bra mat. Rett og slett. =)

RIP Jim

2010-07-08T23:34:00.003+02:00

Jim Morrison er tøff. The Doors er tøft. Jeg digger the Doors.

Så for å lære Hilde litt rockehistorie, eller hedre Jims minne eller no, gikk vi på kino og så When You're Strange forrige uke. Dokumentarfilm om Jim og resten av the Doors. Johnny Depp kommenterer. Og vi så den på engelsk, ikke fransk. (Med franske undertekster, riktignok). Hilde hadde virkelig ikke noe forhold til the Doors på forhånd, så jeg veit ikke om ho fikk no særlig mer ut av det enn at det var aircondition i kinosalen, men jeg likte filmen godt. Veldig godt. Det var ikke bare en rockedokumentar, den linka bandet opp til den historiske konteksten verden befant seg i på den tiden også. Jeg likte det.

Noen dager senere, på lørdagen, gikk jeg til Pere Lachaise for å se graven hans. Området akkurat rundt graven hans virka nesten mer som en turistattraksjon enn en kirkegård. Men det er litt stort å tenke på at her ligger faktisk Jim Morrison. Hvis han ikke lå under fem fot med jord (eller hva det er) og sikkert er ganske råtna opp nå, så ville jeg sett han akkurat der jeg stod. Awsome. Og litt trist. Siden han er død og sånn.

Update...igjen

2010-07-07T18:03:00.003+02:00

Jeje...jeg er dårlig på å blogge herfra. Men det skjer så mye at jeg har ikke helt tid. Uansett. I stedet for å hasteskrive de innleggene jeg har inne i hodet mitt som omhandler ting/bilder fra forrige uke, tenkte jeg å si litt om hva som skjer nå.

Som jeg har nevnt tidligere dro jeg hit for å delta på IIWE's seminar for kvinnelige ingeniørstudenter. Opplegget startet på lørdag, med innsjekking på et campus som heter Cité Universitaire. Skolen som har opplegget heter EPF og er en ingeniørskole som ligger litt utenfor Paris. Bygningen vi bor i er ganske fancy.

Rommene vi bor på er ikke fullt så fancy, men de gjør nytten. Og, helt fantastisk, sammenlignet med hotellet forrige uke (det virker allerede som en evighet siden); vi har kjøleskap. Ah...kaldt vann i varmen. Yay.

Vi bor på dobbeltrom. Ho jeg bor med er russisk. Det er ganske kult siden jeg faktisk har vært i Russland. Her om dagen snakka ho russisk på telefonen. Det var dødskult å høre på. Jeg klarte nesten ikke å gjøre noe annet for det var så fascinerende. Og ho har lest hele War and Peace av Tolstoj. Fire bøker. Og sikkert på russisk. Det er imponerende. (Vi snakka litt om russiske forfattere her om dagen. Det vil si de to jeg har hørt om. Tolstoj og Dostojevski).

Vi er 18 deltakere på seminaret. Egentlig skulle vi være 20, men de to fra Ghana sleit med å få fiksa visum så de fikk ikke komme. Kjipt. Uansett. Tre av oss er norske (fra NTNU). Det er en del fra Australia og New Zealand. Og ellers er også Kina, USA, Sudan, Nepal, Tsjekkia, Israel og Russland representert. 10 nasjonaliteter er ikke dårlig.

Og det er flotte folk også. Lett og bli kjent med. Og de fleste snakker veldig bra engelsk. Et par stykker snakker fransk, og det er veldig praktisk hvis man for eksempel skal ut å spise.

Av det faglige opplegget har det ikke vært noen veldig store utfordringer ennå. Første prosjekt er å lage en "Personal poster" og presentere den, for å presentere oss selv, og få litt trening i å snakke foran folk på engelsk. Ikke alle synes det er like lett. Jeg tror ikke det blir noe stort problem. Dessuten må vi skrive dagbok, og reflektere over ting. Og vi har vært på tre bedriftsbesøk så langt. Hos IBM, L'Oreal og Societe Generale. IBM var ikke så veldig spennende, men det var en fantastisk lunsj der, L'Oreal var gøy for der fikk vi se produksjonen, og Societe Generale, som er en bank, hadde en veeeldig fin bygning som hovedkvarter, og vi fikk en omvisning. Inne i hvelvet og greier. Det var kult. Sånn stor, tung, fancy dør.

Og jeg har møtt barnebarnet til Marie og Pierre Curie. Skikkelig bra dame.

Noen oppdagelser:
- Dette virket som en god anledning for å teste om utlendinger faktisk ikke liker salt lakris. Noen gjør det. Andre gjør det ikke. Men jeg har ikke testet det på alle enda...
- Det er rart å ha to skriftspråk. Spesielt når de er så like.
- Nordmenn er generelt sett veldig gode i engelsk.
- Snus er en skandinavisk ting. Folk fra Australia har aldri hørt om det.
- Frankrike henger etter på likestillingsfronten. Norge ligger ganske langt fram, har jeg fått inntrykk av.

My friends at Versailles

2010-07-04T09:54:00.003+02:00

Jeg fant noen gamle/gode venner på Versailles på torsdag.

Descartes

Voltaire

Delacroix (kunstner)

Laplace

...og Hilde :)

What should I have done without you guys?

My highness

2010-07-03T19:36:00.003+02:00

Jeg tror jeg hadde gjort det bra som kongelig. Om ikke annet, så kan jeg i alle fall posere. Som kongelig. Hvis jeg har på meg riktige klær. Og er på rett sted.

Og det er jo stort sett det kongelige gjør. Poserer og vinker. Når de ikke gifter seg og får unger og sånn. Jo, de poserer og vinker forresten litt da også.

Uansett. Jeg og Hilde var på Versailles på torsdag, og var det noe jeg gjorde så var det og posere som kongelig. Foran og i diverse slott og sånn. Og fotografere. Diverse slott og kunst og hager og sånn. (Jeg tok over 750 bilder. Etter å ha sletta dårlige/uklare bilder står jeg igjen med 555. Men det er jo en del det også…). Mens jeg tok masse bilder av kunst tok Hilde en del bilder av meg som poserer og meg som tar bilder. Ikke bare det da. Jeg må ikke være på alle bildene hennes, liksom. Ikke alle mine heller.

Men litt egotripp er gøy. Det er ikke så ofte jeg får sjansen til å ta bilder av meg selv der jeg ikke sitter foran pcen…

My royal high-fence

My royal high-stairs

My royal high-fountain

My royal high-me

My royal high-tree

Det er nesten så man blir fotogen av å være her…

Ehm…

Update

2010-07-03T19:30:00.002+02:00

Jeg lever fortsatt...

Men internetten på hotellet har vært nede, så det har blitt litt dårlig med oppdateringer. Når man først har ting å blogge om så har man ikke tilgang. Typisk. Jaja.

Men nå har jeg byttet bosted, mer om det senere, så nå har jeg internett.

Og da blir det blogging framover, så sant jeg har tid. Dere kan se fram til blogginnlegg som:
- My highness
- My friends at Versailles
- RIP Jim
- Alene i Paris: Pere Lachaise
- Paris, beautiful Paris
...og en del andre jeg ikke har funnet på navn til enda.

Så følg med ;)

Minibildeserie: Middagsluring i Luxembourg-parken

2010-06-29T23:39:00.003+02:00

Mens vi spiste lunsj i Luxembourgparken i dag (se forrige blogginnlegg), fant jeg og Hilde ut at vi kunne lage en bildeserie. Jeg er glad i å sove. Så hva passet da bedre enn: "Merethe tar middagslurer på forskjellige steder i Luxembourgparken"?

I en godstol...
(eller rettere sagt hard, varm, liggestol...men det var veldig behagelig...kanskje bortsett fra den varm-delen...den hadde stått i sola en stund før jeg henta den...)

I
...under et tre...

...på en benk...

...under en palme
(ja, jeg har litt korte bein...)
( de har palmer her!?!...hurra :D)
...

...eller på en steinstatuetingbenk.

Og hvilken var mest behagelig?
Hva tror du?

Paristurisme

2010-06-29T22:56:00.007+02:00

Jeg og Hilde er godt i gang som Paristurister, på vår første (eller strengt tatt bare min første, Hilde er her for fjerde gang…), hele dag i Paris.

I går gikk dagen stort sett med til og finne fram til hotellet. (Vi kom ganske seint). Metroen i Paris er veldig grei å ha med å gjøre… bortsett fra når man har tung trillekoffert. Det er ikke overalt det er rulletrapper. Eller heis. Og det er en del trapper.

Når vi først kom oss opp fra metroen, på det stoppet nærmest hotellet, var det dette synet som møtte oss:

Fint og rolig strøk, med andre ord… Men det er litt sjarm og bo på Montmartre. Og hotellet ligger langt nok fra Moulin Rouge til at det ikke er noe særlig bråk her.

Vi bor ikke på noe luksushotell. Rommet er ganske lite og har ikke aircondition. Og det er varmt i Paris. Men de som jobber her er hyggelige. Og, ikke minst, vi har badekar!!

Det var i går. I dag har vi turistert byen. Første post på programmet var Centre George Pompidou.

Så tidlig som vi var oppe var det ikke åpent enda, så vi bestemte oss for å tusle bort til Notre Dame i stedet. (Det finnes faktisk ting i Paris som ligger i gangavstand fra hverandre… amazing). Jeg liker Notre Dame. Fiiin kirke.

Siden vi brukte litt tid i Notre Dame, var det på tide at Pompidou var åpent. Så vi tuslet tilbake dit. Og fant ut at det var stengt på tirsdager… litt nedtur. Og M må lære seg å lese Parisguideboka skikkelig…

Neste punkt på programmet var lunsj i Luxembourg-parken. Chill. Det er som nevnt ganske varmt her, så det var fantastisk deilig å slappe av i skyggen. Og Luxembourg-parken ser litt ut som syden. De har palmer der.

Siden vi var ca. i strøket bestemte vi oss for å ta turen innom Montparnasse-kirkegården og se på noen kjendisgraver. Og med kjendisgraver mener jeg forfattere. Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir og Samuel Beckett. Sweet. Og litt trist. Det var jo tross alt en kirkegård. Folk er døde, liksom. Men egentlig er kirkegårder veldig fredfulle. Det var godt å sitte der å slappe av i skyggen også.
Siste punkt på dagens turistprogram var, tamtaratam: Eiffeltårnet. Vi var oppe på andre nivå, nøt en fantastisk utsikt og tok minst så mange bilder en ekte turist bør ta. Her er et lite utvalg.

Og like utenfor Eiffeltårnet viste de fotball-vm på storskjerm. Hilde var ganske gira, jeg var ikke fullt så gira og vi var begge ganske slitne, dessuten begynte ikke kampen før en time senere, så vi droppa det. Men kanskje en annen dag. Vi får se.

Så det var dag 1 og 2 i Paris. Og vi har det bra og sånn. Veldig bra faktisk. Paris er fantastisk.

Sommerens bokprosjekt

2010-06-28T00:35:00.003+02:00

Siden jeg skal være borte en god stund og ikke akkurat har plass til et lastebillass med bøker i bagasjen, har jeg bestemt meg for følgende strategi for lesing i sommer: Finn den tjukkeste boka i bokhylla som du ikke har lest, og ta med den, og bare den, til Paris. Valget falt da altså på, tamtaratam:

Kristin Lavransdatter. (Wish me luck...).

Nå har jeg begynt. Og tre kapitler uti boka så synes jeg allerede den er mer spennende enn jeg hadde trodd den skulle være. Ikke dårlig. Dette lover godt :)

Dagen før dagen

2010-06-27T18:40:00.003+02:00

Siden jeg ikke allerede har nevnt det ca. 100 ganger før over hele verdensveven, så: I morra drar jeg til Paris!!

Jeg tror ikke helt det har gått opp for meg ennå at jeg nå skal dra til byen jeg har hatt lyst til å dra til i sikkert 10 år. For jeg er ikke fullt så oppgira som jeg gir uttrykk for på nett, på ordentlig. (iallefall ikke hele tiden...). Jeg er nok litt mer nervøs enn jeg gir uttrykk for også. Ikke for de første feriedagene, sammen med Hilde, det blir koselig, men jeg er litt nervøs for de tre ukene "aleine" sammen med masse folk jeg ikke kjenner på et seminar jeg strengt tatt ikke helt kjenner omfanget av. Selv om jeg veit at jeg egentlig gleder meg mest. Det her blir bra!

Det er også stor fare for at dette blir en sånn kjip reiseblogg som forteller om steder dere ikke kjenner til og egentlig ikke bryr dere om, den neste måneden. Det er iallefall planen. Så får jeg se hvordan det er med internettilgang der jeg skal bo.

Au revoir, folks!

Boktanker

2010-06-25T01:12:00.004+02:00

Noen ganger når jeg leser bøker eller møter folk, så tenker jeg: Wow. Shit, han/ho er dyp. Hvor får vedkommende alle tankene fra? Hvordan klarer han/ho å være så gjennomtenkt? Det virker som vedkommende bruker all den tida jeg bruker på å tenke gamle tanker om igjen, på å tenke nye ting. Hvorfor gjør ikke jeg det?

Hver gang jeg leser en bra bok blir jeg imponert over hvor i dybden forfatteren klarer å gå. Hvor beskrivende det er. Det er lett å formidle den informasjonen det er i en historie. Det er ikke så lett å få frem stemningen, følelsene, fargene. Å fange øyeblikkene. Å forme informasjonen. Å skrive en roman ut av et to-siders fortellingssammendrag. Eller noe i den duren. Jeg klarer det ikke.

Etter at noen, uten å nevne navn, ble "lettere irritert" på meg tidligere i vår, fordi jeg muligens har gitt inntrykket av at jeg bare leser bøker for å kunne skryte av det, så har jeg tenkt litt, ikke overdrevent mye, men litt, på hvorfor jeg egentlig leser bøker. Jeg har funnet ut at den største grunnen er nysgjerrighet. Jeg må finne ut hva som står i dem. Jeg må vite.

Det er ikke fordi jeg synes det er så vanvittig gøy mens jeg holder på. Det hender ofte at jeg sovner. Jeg er ikke av dem som virkelig koser meg med en god bok, selv om jeg for så vidt ser underholdningsverdien i å lese bøker, og spesielt verdien av virkelighetsflukt. Noen ganger kan det være avslappende. (Dog ikke like avslappende som en middagslur...). Jeg synes ikke det er kjempetrist når historien er slutt. (Med mindre det er en trist slutt). Jeg er som oftest glad når boka er ferdig.

Jeg er av dem som hele tiden sjekker hvor mange sider som er igjen av kapittelet og boka, og veier det opp mot hvor mange sider jeg har lest, for å se hvor langt jeg har kommet og hvor mye jeg har igjen. Jeg vil helst bli ferdig. Jeg ser mer verdi i å ha lest en bok enn i å lese den. For når jeg har lest den veit jeg hva som står der. Da veit jeg hvorfor den eventuelt har blitt en klassiker. Eller hvis jeg ikke skjønner det har jeg iallefall et grunnlag til å lure på hvorfor. Det er derfor jeg nesten bare interesserer meg for såkalte "skrytebøker", bøker som har et visst rykte på seg, eller bøker som har stått lenge i bokhylla. Nysgjerrigheten. Trangen til å vite hva som står der.

Jeg har et stort behov for og en relativt god evne til å suge til meg informasjon (og glemme den igjen...). Jeg skulle ønske jeg var like flink til å prosessere den. Reflektere over den. Tenke gjennom ting. Jeg tror det hadde gjort meg til et mer interessant menneske.

...og jeg innser også at dette er et ganske reflekterende blogginnlegg, og at jeg dermed motsier meg selv litt. Jeg har akkurat lest dagboka til Kurt Cobain og ble litt inspirert. Eller no. Jeg kan altså hvis jeg vil. Og hvis jeg gidder å skrive ned ting jeg tenker, noe som ikke skjer så veldig ofte (hvis vi ser bort ifra diverse overfladiske blogginnlegg...). Men det er ikke poenget. For det meste av tiden tenker jeg ganske ensformig. Tror jeg...

Bah...nå har jeg tenkt for mye...hjernen min streiker...

Gotta love Bjørneboe

2010-06-23T23:28:00.004+02:00

Jeg har lenge hatt en idé om at jeg liker Bjørneboe. Kanskje er det noe med navnet. Ikke vet jeg. Og jeg har en stund vært litt usikker på hva det har vært. Jeg har ikke lest såå mange av romanene hans. De er bra de jeg har lest; "Jonas" og "Frihetens Øyeblikk" (Bortsett fra "Uten en tråd"...den er søppel), men de er ikke mer en bra. De er ikke helt fantastiske. De lever ikke opp til den idéen jeg har av Bjørneboe inne i hodet mitt. Så hvor kommer den idéen fra?

Lyrikken hans. Diktene hans er helt fantastiske. De er sterke. Jeg elsker dem. Og idéen har nok sittet der siden jeg leste "Vise om byen Hiroshima" på videregående.

I dag leste jeg "Samlede dikt". (Det går ganske fort å lese dikt i forhold til romaner...). Jeg tror nok "Mea Maxima Culpa" ble stående som favoritt. Så da deler jeg det med dere lesere =)

Mea Maxima Culpa

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
"Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?"
Hvem er et menneske, som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om "skyld"! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som hender på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva én har syndet, har vi ALLE gjort.

Vi har sett uskyld, og vi har skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjensler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjensler, alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk det selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod!

I våre hjerter der er loven lagt,
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slakterhus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, dén frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?

- Jens Bjørneboe -

Styr og stress

2010-06-23T14:14:00.003+02:00

Jeg er ikke så god på å planlegge og organisere ting. Det har jeg aldri vært. Rett og slett fordi jeg synes det er tiltak og kjedelig.

Men om under en uke drar jeg til Paris. Og ansvaret for den turen ligger så og si helt på meg selv. Det merker jeg at jeg ikke er vant til. (Digresjon: Når jeg satt meg ned for å bestille flybilletter fant jeg ut at jeg aldri har bestilt en flybillett til en utenlandstur selv før...). Og det er litt stress. Spesielt når ting ikke går helt som jeg vil, og jeg blir nødt til å ordne opp i mitt eget rot.

Det er fem dager til jeg reiser og reiseforsikring er fortsatt ikke i boks. Noe jeg strengt tatt kan skylde meg selv for. Så jeg fikk ikke dratt hjem i dag som jeg egentlig hadde planlagt. Jeg er stuck i Trondheim og venter på posten. I dag har jeg vært i kontakt med forsikringsselskapet. Det ordner seg uansett, ikke verre en at jeg må stikke innom der, men jeg liker ikke tidspresset.

Dessuten er det ting som må kjøpes før man drar på ferie. Solkrem, solbriller, sommerklær, turistsko, innhold til krisetilfellemedisinskapveskegreie og alt annet man trenger og ikke har for en måneds ferie i et land der man ikke er så alt for kjent med kulturen og språket.

For å ikke snakke om alle papirene man må holde styr på for å registrere seg her og der, og som man må ha i tilfelle krise ditt og datt.

Jeg liker best å kunne stole på at andre har kontrollen, jeg. Det er stress og måtte passe på seg selv.

Prozac Nation

2010-06-21T12:14:00.003+02:00

Kanskje tidenes beste filmsitat:

Hemingway has his classic moment in "The Sun Also Rises" when someone asks Mike Campbell how he went bankrupt. All he can say is, "Gradually, then suddenly." That's how depression hits. You wake up one morning, afraid that you're gonna live.
- Prozac Nation -

Iallefall hvis vi ser bort i fra alle de episke som "May the force be with you"...

Og filmen anbefales på det sterkeste. Hvis du liker drama. Og hvis du ikke gjør det. Strengt tatt så anbefales den så lenge du ikke hater sjangeren.

Boka skal visstnok også være bra. Men jeg har ikke lest den. Så det vet jeg ikke. Jeg har litt lyst til å lese den. Engang.

Gifting

2010-06-19T19:43:00.005+02:00

En cirka viktig svenske gifter seg i dag. (Kongelige er cirka viktige er de ikke?). Jeg er litt sånn anti-bryllup. Ikke for det; det er fint at folk møter hverandre, blir stormforelska og superromlemantiske/-irriterende/-kvalmsøte, og bestemmer seg for å holde sammen resten av livet/så lenge de gidder. Og jeg skjønner at ordlyden på den forrige setningen kanskje kan være litt villedende...jeg synes faktisk det er koselig at folk gifter seg. Men jeg synes bryllup er kjedelig. Jeg skjønner ikke at folk kan synes at bryllupsplanleggingsstyr er gøy. Det kan også tenkes at bryllup gjør meg litt furt fordi jeg er singel, men det har jeg ikke tenkt å innrømme offentlig...

Det er en kjent sak at usaklig mange jenter begynner å planlegge bryllupet sitt når de er tre år gamle. Det har jeg også særdeles liten forståelse for. En treåring har ikke et veldig realistisk verdensbilde. Ikke nødvendigvis veldig god smak heller. Ville du latt en treåring planlegge bryllupet ditt? Didn't think so. Når det er sagt, så har jeg selv gjort meg tanker om den kanskje, forhåpentligvis, en gang i fremtiden, store dagen. Når det er gifting over alt opp og ned og i mente, er det umulig å ikke la tankene sveve litt. (Men jeg begynte ikke når jeg var tre...).

Dette er hva jeg har tenkt:
- Bryllupsdag på Troldhaugen av Grieg skal spilles i kirka.
- Jeg skal sy min egen brudekjole. Jeg har aldri sydd en brudekjole før. Ikke en annen kjole heller. (Hvis du ser bort ifra de greiene jeg sydde når jeg var 10 år, av de gamle gardinene til mamma, men jeg veit ikke om det telles...). Men det kan da ikke være så vanskelig. Iallefall ikke hvis man ser det litt i perspektiv. Hvis det skal være noen vits å sy brudekjole må jeg ha en å gifte meg med. Og sammenliknet med å finne en jeg har lyst til å gifte meg med som i tillegg gidder å gifte seg med meg, så blir det meste annet på nivå med barneskolematte. Konklusjon: Sy brudekjole --> piece of cake :)

Siden jeg ser så lyst på livet, alltid er positiv, har et kjempeoptimistisk syn på verden og framtiden og er en gledesspreder uten like (en ekte lysfontene der altså), så er det cirka så langt jeg har kommet i giftingstankegangen.

Jeg fikk plutselig lyst på kake. Både nå og i mitt eventuelle, framtidige bryllup.